Ser i Morgenbladet at Morgen-Andersen fremhever KNIRKET som det aller viktigste i sin mastodont. “Knirket?” tenkte jeg. Ja, knirket!
La meg da ta fram et skikkelig knirk. Et ski-knirk.
For du har vel gått på ski over snøen og hørt knirket? Eller rasket over isen og blitt overrasket?
Vi som trener til Birkebeiner’n veit at først trener man. Da starter man med kortere distanser. 5 og 10 kilometer.
De som trener skihopping, starter ikke i Harakov. Det begynner i det små og så, via Lysgårdsbakken på Lillehammer, havner man i Harakovs skiflyvningsbakke.
Slik bør det være med skriving av kritiske faglogger også, mener jeg. Når vi trener på femtentusentegnslogger, så bør den endelige loggen være større og sterkere. Her bør man minst opp i tjuetusentegn. Ikke NED i 12 000 tegn. Denne gangen vil jeg ikke bli fortalt at kort er godt. Det er å tenke smått. Det er å redusere alt til haikudikt. Denne gangen handler det om å gi nok rom til det analytiske og nok rom til grundighet.
Hva er det knirket jeg hører?
Tja – det er vdel et knirk når du nå lanserer 15.000 tegn, mens vi helt til nå har måttet forholde oss til 12.000. Det knirket var godt å høre, Merete!
Oppps! Sorry. Jeg leste feil. Når knirket kommer fra Kjetil, høres det liksom ut på en litt annen måte….
He-he. Jepp. Jeg er “bare” en liten student, vet du. Har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Iallfall innehar jeg ikke den samme posisjonen som veilleder med fullmakter til å forandre. Men, meninger er det lov å ha! Og i selveste Morgenbladet står det at det er lov å være en knirkete student:
“Det aller viktigste i Skriveboka er det jeg kaller “knirket”. Altså: Skrivelærerens rolle og triste skjebne er først å si noe om skriving, for dermed å igangsette et knirk Knirket er lyden av den begavede student eller skriver som reagerer på det du sier og tenker “njaaa…nei, sånn ville ikke jeg ha gjort det…” og det er nettopp da det skjer!”
Når jeg fikk beskjed om å skrive eksamenslogg på 12 000 tegn, tenkte jeg med en gang “nja… nei”.
Nå er det forsåvidt en ære å bli forvekslet med forfattere bak gigantiske skrivebøker, men ta ikke feil av meg en gang til, Roar! Finner du et innlegg med en hoppbakke i, så er det nok Kjetil som skriver. Det er MIN metafor, akkurat som Saabye Christensen ofte har med en frisør og en pianoflytter i sine bøker.
Sengeknirk!
Var tilhører på intervju med Vigdis Hjorth på den lokale puben i Brønnnøysund. Ble vitne til en tilsynelatende hemningsløs selvutlevering av erotisk-alkoholisk karakter. Hun snakket om de mange oppslagene i pressen, men fremla seg selv som offer i medias bruk av henne selv. Ellers syntes det som om hun var i den motsatte posisjonen i forhold til familie og omverden: Alt og alle erfaringer kan være råstoff til litteratur.
Intervjueren stilte ikke ett kritisk spørsmål i den forbindelse, eksempelvis om forfatterens poseringsbegjær. Er det slik at hun vil utlevere seg selv ukritisk eller kan det være en innøvd forestilling?
Endelig, hva er forbindelsen mellom senge- og skriveknirket? I tilfellet Hamsun synes det som om han fortrengte seksualiteten til fordel for forfatterskapet i sitt tidlige liv. Altså ikke en hjorthsk situasjon der erotikk forutsetter tekst.
Samtidig var også han hensynsløs når det gjaldt å bruke familie og omverden til sitt litterære prosjekt. Hva sier dette om forfatterrollen? Og hva sier det om hvor det knirker?
Men jeg må jo si at dama har noen poenger! Når gjelder å omdanne vonde livserfaringer til kunst. Når jeg sier kunst, mener jeg kunst i videste forstand som livskunst.
Jeg begynner å lure på om jeg har skrevet inn for lite erotikk og sengeknirk i min eksamenslogg?
Alkohol har jeg aldri vært noe glad i, så der føler jeg meg på trygg og tørr grunn.
Hørte jeg det knirke noe sted?
Knirker gjør det i hvert fall i min kropp nå. 12.000 tegn var nok en prøve…Vi utfordres i dette studiet, til å tåle en Birkebeiner, et håndballmesterskap eller et OL. Så er innleveringen av all prøving og feiling, begrenset til et minimum av tegn. vi får ikke med knirkene, vi får ikke med fallgrubende, Vi får sist men ikke minst nevnt de svakheter jeg finner i wordpress som publiseringsverketøy! Jeg har sittet i hele dag, og da mener i de 8 timene arbeidsmiljøloven snakker om som en “normal arbeidsdag” med å forsøke å få lagt ut en eksamensmappe. Jeg har hentet inn konsulenthjelp (min sønn på 14) og jeg har bestrebet meg på at dette skal jeg bare klare. Men se: Nå er klokka 01.30, og jeg har måttet melde pass. Alt som ble igjen av en arbeidsdag var en kritisk reflektert faglogg-alt for kort, og med alt for lite wordpress-frustrasjoner. Jeg jobber til daglig som web-redaktør, så jeg burde ikke stille “dårligst i web-klassen”. Men enten hadde wordpress i dag en dårlig dag, eller så er det et publiseringsverktøy med betydelige forbedringspostensialer. Jeg ser at det er få kvinner i disse innspurtstider på bloggen, så jeg måtte bare synliggjøre disse tankene nå. Men siden jeg nå har “ordet”: Dette er et imponerende studie – jeg har lært utrolig mye…