Og her er den første oppgaven for modulen Litterær sakprosa 2009:
Skriv en tekst med utgangspunkt i en historisk eller aktuell hendelse eller saksforhold. Teksten skal være rettet mot et allment publikum.Du velger selv sjanger. Maks 15 000 tegn.
Skriv også en kritisk reflekterende faglogg på inntil 10 000 tegn om din egen tekst.
Innleveringsfrist: 10. januar 2009 . kl. 1800. (Fagloggen kommer i tillegg.)
Hei,
har jeg sovet i timen, eller sa dere 10. januar 1800 sist gang? Svar gjerne på begge spørsmålene, altså.
10. januar 1800 er jo fryktelig lenge siden, da!
De blir kortere og kortere disse fagloggene. Jeg ser ikke noen god grunn til det. Jeg vil gjerne skrive litterært. Men jeg vil lære å skrive i mer faglig orienterte sjangere også. Hvorfor kortere og kortere? Jeg vil gjerne har et litterært svar på maksimum 50 tegn, OG et faglig svar på minimum 15 000 tegn på dette spørsmålet.
Jøss, Roar. Tida går, var det klokken 18 da?
NÅ husker jeg. Det var kl. 18:00. Jeg retter umiddelbart. WordPress here I come. Fint at dere passer på. Vær tålmodig med meg.
Og Kjetil: Selv om jeg med min strengeste frøkenstemme har gitt deg beskjed om å holde knirkene mht lengden på tekstene inne, får jeg jo et problem når jeg skal begrunne for meg selv hvorfor jeg insisterer på å la studenter som brenner etter å reflektere faglig, om å fatte seg i korthet. Skal ikke studenter oppfordres til å reflektere så mye som mulig? Man spør seg.
I det minste bør man begrunne strengheten.
Så her er hva jeg tenker:
1) Med så korte tidsfrister på å lese og forberede tilbakemelding til hverandre, og så travle studenter, er det begrenset hvor mye vi kan kreve å lese av hverandre i forkant av samlingene. Dette gjelder både for lærere og veiledere.
2) Kunsten å fatte seg i korthet er noe av det viktigste vi kan lære bort på dette studiet. Den som klarer å uttrykke noe kort og konsist, har mye større sjanse for å vinne og holde på oppmerksomheten hos leserne der ute i den knallharde konkurransen om oppmerksomhet. Og å være kort og konsis er i sannhet et spørsmål om trening. Arbeidet med oppgavene/loggene er den viktigste treningsarenaen vi kan tilby i denne sammenhengen.
Jeg har sett få eksempler på studenttekster som har vunnet på å bli lengre (selv om disse selvsagt også fins) — men SVÆRT mange eksempler på tekster som har vunnet på å forkortes, omskrives og konsentreres. Det er min erfaring at det er mye vanskeligere å skrive kort enn å skrive langt. Dette har selvsagt å gjøre med at når man må fatte seg i korthet, blir kravene automatisk større til å gjøre stoffet til sitt eget, finslipe egne synspunkter og “darlings”. Gevinsten er at når man får det til, blir den egne stemmen tydeligere og mer presis.
3) Det er ingen som sier at man ikke kan skrive tekster med faglig refleksjon som ikke inngår som en del av innleveringene. Eller at det kan være deler av tekster som man bare skriver for sin egen del. Å tenke er i stor grad å skrive ned tankene sine, for siden å studere og justere dem, og det oppfordrer vi selvsagt til på det sterkeste, det er hele poenget med disse fagloggene. Men det er ikke det samme som at andre må lese alle ens tanker. Noe skriver man kun for å komme videre i tenkningen — og så presenterer man resultatet av prosessen for leserne i konsentrert form.
4) Dersom vi øker antall tegn dere kan bruke, tilsier erfaringen at folk umiddelbart tenker at lengden på teksten er et krav og ikke et tilbud. At man altså MÅ skrive lenger. Slikt har en tendens til å få allerede stramme nakkemuskler til å stramme seg ytterligere.
Oppklarende og godt. Jeg strekker meg etter korthet for ikke å snuble i forklaringer. Hva med å kjøre haiku med 17 mora?
Ypperlig. Nå har jeg, etter litt strev og hjelp fa Marianne, endelig fått langt ut lysarkene fra masteroppgaveseminaret med innlagt startkabel på fredag. Ta gjerne en titt på det, og bruk det til å lage ditt eget masteroppgaveseminar, der oppgaven er:
1)
Formuler (den foreløpige) problemstillingen i masteroppgaven din som et haikudikt.
2)
Skriv et nytt haikudikt som tilbakeviser det første diktets utsagn.
3)
Velg hvilke av de to haikudiktene som best uttrykker det du vil undersøke i masteroppgaven din.
4)
Omformuler det haikudiktet du har valgt slk at det blir et spørsmål.
5)
Skriv et haikudikt som gir uttrykk for hvilken metode som vil være den beste til å få svar på spørsmålet du har bestemt deg for å finne svar på.
Men husk for all del å legge inn en startkabel i dette ditt private seminar. Husk: For at det skal settes i gang en prosess der noe i deg begynner å bevege seg (motoren kommer i gang), blir du nødt til å gi deg selv er ERFARING. Det er ikke nok å si til hjenrnen sin: Jepp, nå er det bare å sette i gang å skrive.
Startkabelen bør innebære en form for kroppslig reaksjon (“Jump start”, kaller amerikanerne det), slik at du får aktivert både “det lille språket”, dvs dine egne erfaringer og fornemmelser, og “det store språket”, dvs fagspråket.
Helst bør startkabelen også være knyttet til et publikum, slik at noe står på spill når du skal formulere deg. Det blir ikke det samme å kople til startkabelen alene foran pc-en.
Bank derfor på hos naboen og inviter deg selv på en kopp kaffe. Begynn med å si: “Nå skal du høre hva jeg har tenkt å skrive om i masteroppgaven min”. Og så fremfører du haikudiktene dine. Og lytter oppmerksomt på de reaksjonene og spørsmålene du får i sakens anledning.
Hvis ikke DETTE virker, ta kontakt. Men skriv først et haikudikt om dine tanker om hvorfor ikke startkabelen virket.
Puh, nå ble det mye klarere. Jeg iler!
PS:
Hvis ikke naboen er hjemme, legg ut haikudiktene dine her. Det blir selvsagt en mindre kroppslig startkabel, men vi er også et publkum! Og vi kan være nådeløse.
Vinterknirk –
mesterleg ordleik
kjem du?
En klok kvinne skrev noen ord om at det er begrenset hvor mye man (studenter og lærere) makter å lese; hun la opp “De velvillige” som lesetekst. Som den lydige student jeg er, gikk jeg rett til de hyggelige jentene på Ark Skien og ba om boka. Den fikk jeg, betalte og takket meg ut. Langt ut i teksten oppdaget jeg at boka var på 1 037 sider. Var det noen som sa noe om å fatte seg i korthet?
Dette er mitt uglesukk.
Til frøken
1. Da jeg begynte på studiet, var det et fulltidsstudium. Selv om det nå er slakket av på progresjonen, må studentene fortsatt tåle at det er mye å gjøre. Begynner du med full jobb på et fulltidsstudium, ja, da leker du ikke butikk. For øvrig synes jeg punkt 1 legger lovlig stor vekt på “lærere og veiledere”. Hva er forskjellen på de to leserrollene, forresten?
2. Jeg KAN fatte meg i korthet. Jeg blir lest i starten på forlagsmøter, har jeg latt meg fortelle. Da er det kortformatskjetil som skriver. Da er det slagordskjetil som slår til. Jeg forstår at det er forskjell på kort og lang. Jeg er enig i at kort er bra mange ganger. Jeg vil diskutere nøyaktig HVOR lang en faglogg bør være. Min erfaring er at 15 000 tegn er akkurat passe. 12 000 tegn går på bekostning av grundigheten. 10 000 tegn er som å tegne en krussedull på havets bunn.
I have a dream! That one day vår mosaistiske mediekultur, preget av flow, bricolage og synekdokiske oppsummeringer, will be washed away to the bottom of the sea.
3. Å lese alt jeg tenker, alle mine tanker, ville ikke være sunt. 15 000 tegn er langt unna alle mine tanker, så langt som øst er fra vest.
Når jeg har kutta teksten min ned til 15 000 tegn, har jeg kutta i det vide og det brede, det er killa darlings så blekk og blod spruter.
4. Studenter på master i faglitterær skriving må også kunne å lese. Står det påbud så står det påbud. Står det tilbud så står det tilbud. Når det gjelder stramme nakkeknuter, finner jeg det helt naturlig at veilederteamet bygges ut med en fysioterapeut. Hun skal ikke skrive et ord, bare kna!
Jeg liker få ord, og er sjeldent særlig lydig, men jeg synes ti tusen tegn er ok. Det skjerper oss til å være presise, tørre og gode i formuleringene. Det kan t.d. Fosse, det kan ikke jeg.
PS, jeg mente ikke at Fosse er tørr, la safta suse og god kveld og takk for meg.
Jeg mener at Jon Fosse til tider er tøtt. (Ja, tøtt. Det er ikke et presist ord, men det er i det minste kort.)
Jeg liker at safta suser. Jeg synes at gjentagelse kan være et presist virkemiddel, selv om det ikke er spesielt kort. Jeg synes det er en særegen presishet i å føre et musisk språk. Presis og kort er ikke automatisk synonymt. Postkort er for eksempel sjelden presise.
Slik jeg ser verden er unødvendig mange fagtekster tørre.
Jeg synes ellers ikke at Fosse er et spesielt godt føredøme (eller hva det heter på nynorsk) for fagloggskriving. Det foreligger selvsagt en mulighet for at jeg ikke har lest Fosse godt nok, og jeg kan være villig til å gå tilbake på dette om jeg møter sterk motargumentasjon.
Skjønner hva du sier, Kjetil (ikke det med Fosse). Du får fylle dine sider med argumenter, jeg ønsker deg hell og lykke.
Akk. Ord blir fattige ved slik argumentasjon, Kjetil.
Selv sitter jeg og skriver fire kapitler til en lærebok i norsk og har den definitive maksgrense på 11 000 tegn til rådighet pr kapittel. Jeg har, etter mye indre sutring, som jeg imidlertid ikke har våget å ytre overfor redaksjonen, kommet til at 11 000 tegn er en helt fin størrelse for et kapittel. Faktisk perfekt. Teksten ble for eksempel utrolig mye bedre da jeg fikk den ned fra 15000 til 11 370 tegn. Og det satt utrolig langt inne å få det til. Men jeg skal klare de siste 370 tegnene også. Bare gi meg en ukes tid til, så.
Men vær overbærende: jeg mente “medstudenter og veiledere” under punkt 1 i min argumentasjon for korte og konsise faglogger. Forøvrig står jeg på mitt, men leser gjerne ytterligere argumentasjon. (Gjerne kort og konsis.)
Nå har jeg lest i hele helgen for å forberede meg på to dagers tekstgjennomgang på forfatterskolen. Fjorten tekster, en time på hver. Og jeg lover: Mine forslag til strykninger er nådeløse. Så de har det ikke noe enklere der, dersom det er noen trøst.
Kjenner dere forresten den franske litterære bevegelsen OULIPO?
http://en.wikipedia.org/wiki/Oulipo
De folkene der var jeg svært inspirert av en gang, og er det nok i grunnen fremdeles, i min måte å undervise i skriving på. Dette er folk som hevder at begrensninger i form SKAPER INNHOLD. Les for eksempel George Perecs Livet bruksanvisning, som kom til på denne måten.
Og Nina:
Haikuen din er nydelig.
Neste utfordring må, i god OULIPO-ånd, bli:
SKRIV EN LIMERICK SOM UTTRYKKER PROBLEMSTILLINGEN I DIN FORELØPIG USKREVNE MASTEROPPGAVE.
Husk forøvrig på hva Leonardo da Vinci skal ha sagt: KUNST BLIR FØDT I UFRIHET, OG DØR I FRIHET.
Dette var en særdeles oppklarende runde. Med ett unntak: Jeg har fått høre fra før jeg tiltrådde studiet, at dette er beregnet også på folk i full jobb. Så studietempoet er nedjustert i hht dette.
Men nå deler vi oss litt, slik jeg ser det. Kunsten må vel være å både innfri forventningene til de som tar et fulltidsstudium, og vi som tar dette på deltid. Dette vil nok avtegne seg i våre tilbakemeldinger og aktiv deltakelse på bloggene, tenker jeg.
I tillegg til å være en fargerik gjeng, er vi også i “yrkesstatus” et flerfoldig fellesskap. Da er det fint at det tas høyde for 1000 jern i ilden-folket, såvel som hive-folket:-)
Til våren håper jeg at bloggen blir vår hovedkanal for både innleveringer, eposter med evalueringer, foredrag og pensumlitteratur. Det tresporete kanalvalg i epost, blogg og papirbasert versjon, blir litt too much for noen i kategorien 1000 jern-i ilden-folket selv om vi digger studiet og hverandre.
God jul:-)
Stas at du likte lille vinterknirket, Merete. Men limerick da gitt! Hvor er mitt poetiske raptus når jeg trenger det?
En skriver på tur i sin have
Med en master på plass i sin mave.
Brukte fotnotetriks
For han var ganske fiks.
Men av mellomrom ble han en slave.
En studine, hun var visst fra Skien
Gikk en måneskinnstur langs med stien.
Da hørte hun: ”Hei!
Skriv en master om meg!”
Det var gjøken som gol i fra lien.
En wannabe-master på HIVE
Aner intet om hva hun skal skrive.
Men en lærer så bli’
Sa: ”Slapp av! Ta deg tid!
Du kommer fra dette i live!”
Ha ha.
ha ha ha ha.
Genialt, Roar.
La meg se:
“En høgskolelektor fra Hamar”…
Hmmm. Gi meg litt tid.
Har dette utviklet seg til å bli et poesikurs? I så fall, – her er litt skipoesi:
Jeg holder på midt
i bakken jeg
også.
Kaver
på kulen
mi ski er ei Vinci.
I ovarennet
holder jeg på mitt
ytre lår mitt ytre aptum
sammenheng mellom elementene
det går så det griner i tårekanalen tegner
publikum seg 15 000 står nede på sletta og ser
Hopperen Danseren Samleren Hopprenn Skaperenn satse
… og lande.
Hva med Sveverens Svev?
Det er et mellomrom og må
telle. 15 000 tegn står på
sletta. Hva med dem og deres
jubel. De klapper sammen.
Hopperen unnagjør
unnarennet. Skygger
danser unna. Hopperen
samler seg til et bukk.
Det er fullbrakt det er
fulltegnet.
Bra Roar
stauder slår rot
rim mer!
- eller var det ugrass – jeg har så lyst å bruke et fyord, fy for noen sneisne limericks!
Ein høgskolelektor frå Hamar
skulle gjete ein flokk med lama’r
Dei spytta teikn ut
Det tok ikkje slut
Ho tok perm og bur no blant samar
En blogger som kavet og stresset
Vraket stauder til fordel for gresset
Metaforer om flora
Kan fort bli de orda
Som letter en smule på presset.
Ja, de kan – hva du ser?
En høgskolelektor på bloggen
Ba om tid for å tørke vekk doggen.
Og tiden hun fikk,
men timene gikk…
Hun sliter nok også med loggen!
Nei – hva jeg ser? Jeg ser vel ingenting. Er bare kommet i Limerick-modus!
Men, ærlig talt – var ikke du godt i gang på fredag, da?
Ser og hører, ko-ko? Jo, på fredag kom jeg godt i gang. Men i dag er det mandag, vet du. Mandag.
Ein høgskulelektor frå Hamar
gjekk med skumle og pirrande planar
Men tida forsvann
ho sa: Ikkje bann!
Eg har meir enn nok her blant samar.
Sånn. Det får holde.
Jeg leser søknadstekster til forfatterskolen. Vi snakker EN VELDIG STOR HAUG, og opptaket skjer på torsdag. Ikke forstyrr meg. Skriv masterlimericks
IKKE FORSTYRR, FRØKEN LESER.
LA STÅ
Men dere er geniale. Det skal dere ha.
jeg holder fest for frodige gjester, i baren sitter
tre personifiseringer med glødende kinn,
beføler hverandre mens besjelede biljardkøer
briljerer med proffe slag under store metaforers
høystemte fylleprat og symbolene samles
i allegoriens sangkor: bare rimet, det gamle
enderimet er ikke i form, trives aldri
på mine fester men står
utenfor, fryser litt før han trekker på
skuldrene og oppsøker
et annet party
Fra traktene rundt omkring Mjøsa
satt en frøken og bent ut sagt fnøs a’
en søknadshaug diger
helt blottet for smiger.
Refusjon? Det blir det en drøss a’!
En pålogget i Akershus
la innpå en diger pris snus
Hun svettet og svor
en lang metafor
Men morgenen kom litt bardus
(Nå vet jeg riktignok ikke hvor du sitter pålogget, Tone. Men JEG sitter i Akershus, så da sier vi at det gjør du og.
Mer nøyaktig sitter jeg på Nesodden, men du kan jo bare PRØVE å få den første linjen i en limerick til å rime på Nesodden. Helt håpløst.
Nei, enda godt man kommer fra Hamar, sier nå jeg.
At man har studert i Bergen kan jo heller ikke brukes — trykk på feil stavelse.
“En Hive-ansatt fra BergENN.” Går ikke.
“En kvinne med fortid i Bergen” går riktignok til nød som førstelinje.
MEN DET SKAL JEG IKKE GJØRE NOE MED NÅ.
Og det skal ikke dere heller. Marsj i seng.
En Limerick-skriver fra Vestfold
fikk et Limerick-kick i sin enfold.
Går og legger seg nå!
For nå gikk han i stå:
Ord som rimer på ”Vestfold” er fåfold!
OK da:
En Hive-ansatt fra BergENN
satt og skrev med sin glødende penn
hun skrev en hel natt
og var som besatt
Slik er det blant The Upper Ten.
“Jeg ser, jeg ser …
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt …”
Fine dikt dette her, ja, gud bedre
flotte dikt som jeg helt klart vil hedre
men ikke i takt
her blir det nok slakt
hilsen diktstrofens nybakte fedre
Hva med “Høvleren”, fra samme, som “går sig dernæst til Tine sin kaffe at få.”
I morgen er atter en dag, med morgenkaffe!
Med “soft spot” for Sigbjørn Obstfelder, sorry!
En nisse satt utpå Nesodden
jeg blir med på lasset, det spådd’n
til Hamar vi drar
jeg er reiseklar
men lysta den er nokså lodden
Ja hva skal man si, Randi?
Dette er altså hva studentene som kom etter dere, holder det gående med.
Vi PRØVER å disiplinere dem, men lykkes vi?
Nope.
Hele natta holder de på.
MARSJ I SENG, KJETIL. Se på Roar, han har endelig tatt regi.
Limer ikke
Rimer ikke
Stimer ikke
Der andre tar regi
tar jeg reggae
Der sild svømmer i stim
koker en annen steam i meg
Min seng
Din seng
Ginseng
Jeg legger meg, ja
men på en spikerseng
og det er ikke nellikspiker men
sylkvasse tagger som
spissen av et reinsdyrhorn jeg
snakker om poesien
hinsides all maktutøvelse
jeg snakker om Valkeapää
på ski i samenes land.