Alle!
Jeg må si jeg lærte mye på biografiseminar. Lørdagens program var mest utbytterikt for min del, og spesielt hadde jeg glede av å studere stilen til Bomann Larsen i hans ypperlige forelesning om kong Haakon.
Men jeg syns også jeg lærte noe om historikeres retorikk og posisjonering i forhold til hverandre i biografiskrivingen. Lahlums selvsikre punktliste med kriterier for biografien fikk meg dessuten straks i arbeid; her gjelder det tydeligvis å gå hardt og tydelig ut og fremsette seg selv som ekspert på området! Så jeg tok like gjerne skrittet helt ut og forfattet alternativet: Andersens ti bud til biografen. Jeg arbeider nå med å hugge budene inn på to steintavler.
Det slår meg at i første rekke får jeg vel teste dem på meg selv. Budene er altså Andersens krav til seg selv som biograf.
Hvilke bud har dere? Følg på, folkens! Frem med steintavlene! Det er lov å endre mening undervegs.
Andersens ti bud til biografen
1) Du skal vise at du vet at ordet biografi består av ordene for liv og skrift – og klare å håndtere begge deler
2) Du skal vite at språket ikke er gjennomsiktig
3) Du skal vite at du aldri kan få sagt mer enn det formen du bruker tillater
4) Du skal bedrive kildekritikk mot deg selv. Vær spesielt oppmerksom på projeksjoner og projektiv identifikasjon
5) Du skal klare å holde mange tanker i hodet samtidig: politiske, psykologiske, litterære, epistemologiske
6) Du skal feire at form og innhold ikke kan skilles
7) Du skal kunne se den du skriver om i øynene, selv om vedkommende er død
8) Du skal være leken og empatisk
9) Du skal vite hva en fortelling er
10) Du skal lære av historikernes etterrettelighet, men vise at du har forstått mer om forholdet mellom språk og virkelighet enn dem
11) Du skal være ydmyk overfor den umulig oppgaven, men ikke så ydmyk at du og prosjektet går i oppløsning.
13) Biografien som sjanger skal fortelle noe om det sant menneskelige. Da må all slags mennesker biograferes, ikke bare såkalt “store personligheter”. Velg hvem du vil biografere med omhu.
14) Du skal være kritisk til alle kilder inkludert deg selv.
15) Du skal vise til dine kilder slik at de kan etterprøves av andre.
12) ?
12) Du kan bruke alle mulige kilder gitt at de er relevante.
16) Du skal produsere en tittel som er så veltalende at den i nødends stund kan fungere som tilstrekkelig litteratur.
17) Du skal aldri kødde med nøden.
Du store all verden, Merete! Dette trikset med “De Ti Bud” er prøvd før. Den gangen ble budene stående i sin originale form i flere tusen år, inntill en frekk fyr ga seg i kast med å skrive sine “forklaringer”.
Eller, det er ikke helt sant. Det dukket opp en kar etter noen tusen år som lanserte et nytt bud, men dette fikk ikke det gjennomslaget som man kunne forvente.
Dine ti bud går jo langt utenpå dette, men det viser seg altså at ti bud ikke er nok.
Men vi kan da ikke holde på slik! Kraften og intensiteten i det enkelte bud er omvendt proposjonal med det antall bud det ene må konkurrere med.
Likevel: Et nytt bud gir jeg eder:
18. Du skal ikke skrive biografier (med mindre du har noe viktig å fortelle).
Legg merke til at de ti opprinnelige budene ikke har punktum etter seg. Det har de åtte siste.
Kan det bety noe? Bør et bud ha punktum etter seg?
Til Roars problematisering av antall bud:
Bør ethvert avisbud skrive biografi? Bør ethvert avisbud biograferes? Jamfør mitt bud nummer 13.
Lørdagens innlegg av Tore Rem og Tor Bomann-Larsen – forføreren – er lagt ut på NRKs litteratursider. Her er lenken:
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6537683.
Jeg opplever at innleggene i etterkant av biografiseminaret mangler Tønnessons perspektiv på sakprosaens ulike tekstskulturer. Biografi er ikke en sjanger underlagt en tekstnorm. Ulike fagretninger danner ulike tekstnormer, og det derfor kanskje ikke så urimelig at historikerne har en annen norm for hva som skal kjennetegne en god biografi enn litteraturviterne?
I kap 3. I ”hva er Sakprosa skriver Tønnesson: ”Forlagsmedarbeidere, anmeldere, bibliotekarer, litteraturforskere utgjør sammen et stort presteskap som skal skille dårlige og gode tekster, gjerne også verdifulle og verdiløse sjangere innen både skjønnlitteratur og sakprosa.” Det er vel viktig at vi som masterstudenter i faglitterær skriving ikke blir en del av dette presteskapet.
Jeg er helt enig med at fordraget til Bomann-Larsen var knakende godt fremført, men jeg synes også at Tjelmeland kritiske spørsmål til Bomann-Larsen var berettiget – hvis jeg oppfattet ham riktig – så mente han at Bomann-Larsen med sine litterære og retorisk grep gjorde kongen Håkon mer politisk enn det er grunnlag for.
Kan litterære grep stå i veien for virkeligheten, og skygge for sakprosaens formål – å forholde seg til virkeligheten på en direkte måte?
Uansett hva slags tekstkultur historikerne mener seg å tilhøre, kommer de ikke utenom Andersens bud nummer 2. Språket er ikke gjennomsiktig.
Dermed er det ikke noe en-til-en-forhold mellom språk og virkelighet. Selv om sakprosaen har som formål å forholde seg til virkeligheten på en direkte måte, er det viktig å være klar over at det er en avstand mellom tegnet og det som betegnes. Jeg håper historikerne er seg dette mer bevisst enn hva som kom til uttrykk under seminaret. Hvis ikke, er de jo i stor grad med på å videreføre biografien som “den siste naive sjanger.”
Tønneson bruker en god del plass i boka si på å få fram slike poeng. (Se for eksempel side 19 – 23).
En selverklært positivt som Lahlum må da kunne lære noe av å lese disse sidene? På den annen side kunne nok de sterkeste kritikerne til at det i det hele tatt lar seg gjøre å si noe sant, lære noe av Lahlums Manifest. (Derrida – drit og dra!)
Historikerene er nok meget bevisst på det kompliserte forholdet mellom språk og virkelighet. Selve dette forholdet er jo også historisk betinget og kan sees på i en historisk tilnærming. Poenget er vel at de aksepterer ikke at en kan bedre forstå eller tolke en person i en biografi ved bruk av litterære virkemidler fremfor vanlige kilder. Sagt på en annen måte, det er ikke slik at en forfatter nødvendigvis har bedre forutsetninger for å biografere en annen forfatter selv om biografen opererer i det samme mediet som den biograferte. Om så biografen i dette tilfellet bruker litterære og retoriske virkemidler, vil han ikke tilføre noe nytt om den biograferte utover å etterlate spor av seg selv i teksten.
For eksempel kan jeg lese Hamsun-biografiene for å lete etter spor etter biografenes avtrykk som blir det mest interessante. Hvilke grep Kolloen gjør av litterær og retorisk karakter, forteller mer om ham og hans forhold til Hamsun enn om dikteren selv. At Haugan bruker metaforen “forfører”, forteller også mye mer om hans bilde av Hamsun enn Hamsun selv.
Derimot kan et eksempel på en vitenskapelig historisk biografi være den beste, nemlig Jan Frode Larsens trebindsverk om den unge Hamsun fra 1859-1890. Det er ikke det at han påstår å være objektiv, men han er meget grundig i forhold til kilder og han tar sikte på å skrive en komplett biografi så langt det er mulig. Da er det synd at han ikke kunne beskrive hele Hamsuns liv.
Hans-Arnulfs siste innlegg er sakprosa. Det er saklig. Det forholder seg til virkeligheten på en direkte måte. Likevel, det ER ikke virkeligheten.
Hans Arnulf nevner Haugan og hans metafor “forfører”. Dette forteller noe om Haugan, sier han. Forteller det også noe om Han-Arnulf at han i sitt innleggs siste setning bruker ordet “synd”?
Hansarnulfs aller interessanteste, slik jeg ser det, formulering, er denne:
“… tar sikte på å skrive en komplett biografi SÅ LANGT DET ER MULIG.”
Enhver biografi, uansett hvor kildekritisk den måtte være, vil i likhet med enhver annen sakprosatekst, være preget av metaforer, av følelser og av Skriverens levde liv. Enhver biografi bærer i seg elementer av skjult selvbiografi. Påstår jeg.
Og “litterære virkemidler”, hva er nå det? Er ikke det det alle tekster er bygget opp av? Skriveren kan jo ha et mer eller mindre bevisst forhold til det, selvsagt, naturligvis, sjølvsagt, selvfølgelig, men det Skriveren skriver vil uansett være en rekke sammenstilte litterære virkemidler. Den Biografien han til slutt har skrevet/skrivi, er i seg selv/sjøl et Litterært Virkemiddel.
Jeg synes du er altfor dogmatisk når du ikke skiller mellom biografier som er litterære som Haugans og vitenskapelig-historiske slik som Larsen. Du må ha evnen til å skille mellom klinten og hveten, altså biografiens undersjangrer. Selv om jeg uttrykker meg idiomatisk her er det like fullt et utsagn om virkeligheten med bakgrunn i at virkeligheten er kategoriserbar eller klassifiserbar.
“Enhver biografi bærer i seg elementer av skjult selvbiografi”. Dette er et utsagn om virkeligheten som ikke evner å klassifisere fordi det blir for generelt og kan vanskelig dokumenteres. Eller blir biografien selvbiografisk med en gang fortelleren etablerer seg som subjekt (jeg)?
“Noen biografier er åpenbart preget av en biograf som på en eller annen måte skriver med en klar agenda eller bruker kildene på en subjektiv måte”. Dette er et utsagn som kan klassifisereres og kan dokumenteres og dermed begrunnes.
“Litterære virkemidler”. Poenget her er om slike virkemidler blir brukt slik at biografen trekker blikket fra objektet mot sin fortelling om objektet og til sist mot seg selv. Leseren ønsker f.eks. å oppnå ny kunnskap om Hamsun, men blir etterhvert oppmerksom på biografens agenda og fortelling og til sist vil han fokusere på biografen selv. Slik var det ihvertfall med meg.
I en vitenskapelig-historisk biografi vil virkemidlene være underordnet i forhold til en kritisk kildebruk slik at leseren selv har mulighet til å vurdere holdbarheten.
Til slutt: Det er vanskelig å diskutere biografien teoretisk uten en empirisk analyse. Eksempler er her viktige for da kan en klassifisere biografier etter ulike kriterier. Se forøvrig min bacheloroppgave om Haugans biografi på min logg.
Til til slutt: Biografien eller sakprosa er ikke virkeligheten, men kan være en signifikant del av den. Akkurat som navnet mitt.
Eg vil gjerne kommentere Kjerstis innlegg spesielt, Presteskapet er eit problem i mange samanhengar, her fekk vi sett det på historieområdet. Når det er sagt, vil eg også seie at historikarane fortener ros og respekt for sitt engasjement i formidling og ønske om å skrive forståeleg for “den opplyste allmennheten”.
Eg vil gjerne kommentere og slutte meg til Kjerstis innlegg spesielt. Presteskapet er eit problem i mange samanhengar, her fekk vi sett det på historieområdet. Når det er sagt, vil eg også seie at historikarane fortener ros og respekt for sitt engasjement i formidling og ønske om å skrive forståeleg og samtidig kritisk for “den opplyste allmennheten”. Akkurat no høyrer eg på politimeisteren i Tromsø, den legendariske sjeriffen Truls Fyhn, argumentere for meir tvang i psykiatrien, og sikkert også tvang overalt, og dette er på radio. Godt å endeleg få ei sak å setje seg sjølv først på, seier eg, om han. Den beste sida av historikarane er at dei kan rettleie oss på ein kyndig måte, med basis meir vidtgåande perspektiv enn det vi får frå politimeisteren i Tromsø, som verkeleg snakkar med store bokstavar i eit svært kortsynt perspektiv. Og så tilbake til biografien, som Kjetil har sagt og kommentert: det trengst eit språkleg og litterært perspektiv på biografien. Vi må arbeide for den språklege vendinga i alle fag, i alle land! Dette var vel nærmast eit første utkast til ein ny språkleg versjon av Internasjonalen, eller kva?
19: Du skal ikke tro at du vil tjene penger på biografien du skriver.
Det skal også sies til historikerne fordel at jeg snakket med en av dem foran fruktfatet på seminaret, og han forsikret meg om at historikere (det er mulig han kun siktet til seg selv) har oppdaget at historien ikke fins før noen har fortalt den.
“Historikere” og “historiske biografier” – (fremmed)ord i alle disse kommentarene?
Jeg leser, jeg leser …
Jeg er er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …
(Fritt etter Obstfelder)
Eller for å spørre som en tørr “historiker” – er det ikke naturlig at historikere og historiske biografier hører med i et studium i faglitterær skriving?
Absolutt.
Se forøvrig artikler under “History” i “The Narrative Reader”. Det reflekteres over historie, litteratur, psykoanalyse, narrativer og post-strukturalisme.
Hans Arnulf
Jeg synes du er litt for dogmatisk, eller skal jeg heller si nokså dogmatisk, når du synes at jeg er “altfor dogmatisk.”
Forresten, er du ikke selv en smule dogmatisk hvis du gir deg til å skille mellom klinten og hveten? Hva er å så fall hva? Er den vitenskaplige biografi hveten mens en narrativ biografi må nøye seg med å være et ugress i nellikfamilien?
At virkeligheten er klassifiserbar er jeg naturlig nok enig i, selv om overganger fra en undersjanger til en annen, ofte vil være glidende. For meg er det ikke bare interessant å finne ut hva som skiller, men også hva som samler. Når det gjelder en rekke levende vesener, er det samlende at det renner blod igjennom oss. Når det gjelder biografien, mener jeg fortsatt at det er interessante, og samlende trekk, at:
1. De er språklige og språket vil sbråke.
2. De inneholder et element av selvbiografi. Dette kan være mer eller mindre åpenlyst eller skjult. Her kan det for eksempel refereres til Walton. “Trass i alle ulikskapane er det svært vanleg å knyte biografien an til sjølvbiografien på iallfall fire måtar. (Walton, side 285.)
Til sist: I ett av mine innlegg 24.mars skriver jeg om “litterære virkemidler”. Her bruker jeg selv, på overtydelig måte, noen litterære virkemilder. Ett av dem var å “tulle med navn.” Det skal man vanligvis ikke gjøre. Navn og identitet er sterkt knyttet sammen. Siden det langt på vei er formidling av identitet vi snakker om i denne debatten, tillot jeg meg å gjøre det likevel, som et virkemiddel. Nå tar jeg altså, Hans Arnulf, selvkritikk på dette.
Til debatten om historie og historikere:
Historiske biografier fortjener absolutt en plass rundt bordet i den litterære sakprosaens selskap. Jeg mener ikke noe annet. Jeg skulle bare ønske at det hadde vært noe større bevissthet rundt at SPRÅKET er det også historikerne har å hjelpe seg med når de skriver. Det byr på noen muligheter, utfordringer og problemer, om de er aldri så kildebevisste.
Her er noen flotte linjer fra “Ibenholt” om nettopp historie:
“Historien er ofte et produkt av tankeløshet. Den er den menneskelige dumhets løsunge, åndsformørkelsens, idiotiets og galskapens avkom. I slike tilfeller (som i tilfellet med Samuel Doe i Liberia) skapes den av mennesker som ikke vet hva de gjør, ja som ikke vil vite det, som forkaster en slik eventualitet med avsky og sinne. Vi ser hvordan de iler sin undergang i møte, hvordan de selv setter opp snarene de skal fanges i, hvordan de knytter løkkene beregnet på dem selv, hvordan de omhyggelig, gang på gang, forvisser seg om at disse snarene og løkkene vil holde, at de er sterke og effektive nok.”
(Kapuscinski, 2001: 228)
Så stiller jeg, kjettersk nok, spørsmålet åpent: Kan noe i det siste sitatet, om historie, også ha relevans for noen historieformidleres måte å FORMIDLE historien på? Er historien, av og til, eller ofte, formidlet av “mennesker som ikke vet hva de gjør”?
OPPGAVE: Oversett denne biografien om Ola Dunk til et annet, valgfritt språk:
Ola Dunk bor mellom bakkar og berg utmed havet. Er han ikke hjemme, finner du han i ro og fred på hytta si, der han koser seg. Det er fjell og fjord som gjelder for Ola, uaktet om han bor i bygd eller by.
Hytta ble bygd etter skippertaksmodellen. En lys og fager jonsoknatt sto den klar. Nå er det hit Ola Dunk reiser hver gang han trenger et hvileskjær.
Det er her han hopper i høyet med kona si, Unni Dunk. Det er her han hviler ut dagen derpå. Det er her han hilser på sine landsmenn og spør: “Hva har du smurt med? Hvordan synes du føret er i dag?”
Landsmenn sier jeg. For det er bare landsmenn av Ola som kan forstå ham fullt ut. Det er bare de som deler Olas språk som kan forstå ham til punkt og prikke. Alle andre vil, til syvende og sist, bli sittende med skjegget i postkassa.
Ad “narrativ biografi”: Begrepet er etter min mening en anakroniskme, et oksymoron, altså en selvmotsigende begrepspar. Biografien må nødvendigvis være narrativ ellers blir den en krønike, en oppramsing av årstall med begivenheter. Ingen historikere er kronikører fordi de søker etter årsaksforbindelser og tolkninger av begivenheter.
“Vitenskapelig biografi”: En livsbeskrivelse som kan etterprøves og som inneholder relevant informasjon om objektet. Jeg oppfatter ikke “vitenskapelig” som noen nedsettende term her.
Ad Walton: Hvis han mener alle biografier (og kanskje annen sakprosa også), inneholder selvbiografiske element, kunne han jo ha spart seg å biografere seg selv slik han gjør i boka om biografien. Eller mener han at alle biografier må innledes med biografens selvbiografi? Er han den eneste som har sett lyset? Ellers kanskje drømmer han om å bli biografert selv en dag?
Historikere og språk: Essensen av historiefaget er språk, språk og språk. De tolker språket i kildetekster, de setter tekstene i sammenheng for å skape sammenheng og de skriver tekster om historie for igjen å formidle dette til en bredere leserkrets.
Historikere må være fremragende stilister for å formidle sine innsikter, men da på bakgrunn av empiriske undersøkelser. Narrative grep, metaforer og paradokser blir da hjelpemidler, ikke mål i seg selv. De er vel bevandret i vitenskapsteori, ofte både samfunnsvitenskapelig og hunamistisk. Men igjen er disse redskaper for å formidle en tekst.
Det er forskjell på å skape og formidle historie. Historikerene skaper sjelden historie unntatt personer som Halvdan Koht, utenriksminister og historiker. Det sitatet antyder er vel snarere en refleksjon over historien i seg som filosofisk størrelse. Problemet er at historikere formidler historien etter at den er skapt. Men i formidlingen bør de drøfte hendelsesforløpet uten å være fordomsfulle. I noen tilfeller kan man faktisk LÆRE av historien om man fordyper seg i den. Da kan man unngå overfladisk innsikt og mulighet for å foreta rasjonelle valg.
Når det er sagt, synes jeg det er verdifullt med faglig debatt. Men kanskje vi også skal være mer kritiske i forhold til vårt eget presteskap på pensumet vårt. Walton kan være et eksempel i så måte.
For ordens skyld:
“Hunamisme” er er ikke noen ny vitenskap.
I tillegg tror jeg ikke at man skal unngå muligheten for å handle rasjonelt.
Slik blir det når bloggen koker!
Det er riktig og bra å være kritisk til presteskapspensum. Selv er min mannlige intuisjon, for hva den måtte være verdt, svært kritisk til Derrida. Jeg tror han er ute og sykler, på helt ville veier. Jeg ser ham for meg på toppen av en Velte-Petter.
På den annen side (pro et contra): Det virker litt lettvint å avskrive til dømes en mann som Walton som Prest. Er det ikke naturlig å tillegge meningene til framstående eksperter på et område mer vekt enn andres meninger? Walton støtter seg jo heller ikke bare på Walton. Han støtter seg på seriøst og langvarig arbeid med temaet. Han har fått til ei bok som ble Brageprisnominert. Og jeg minnes hva Merete M A uttalte om boken under vår tidligere biografi-debatt:
“Selv mener jeg at Waltons bok er noe av det friskeste, mest personlige, tankevekkende, modige og faglig mest oppdaterte jeg har lest på dette fagfeltet på lenge, også sammenliknet med det jeg leser på engelsk.”
Man (altså jeg) kunne vise til Prosas anmeldelse:
“Det er en drøm at læse! Interesserer man sig for biografien bag kulisserne, er det et godt sted at starte. Walton kommer godt omkring de biografiteoretiske koryfæer, herunder Edel, Nadel, Epstein, Woolf, Strachey, Barthes og Backscheider, selvom hendes bog mangler i referencerne.
Waltons mission er at ruske op i biografien og biograferne, og målet er at manifestere nye retninger og standarder. En udvikling, der må ske i opposition til den moderne biografi, som i Waltons optik i grove træk er en refleksions- og teoriløs form, der er mumificeret i hovedløs konformisme. Vreden mod den traditionelle biografi må man nødvendigvis have som avantgardist og intellektuel mønsterbryder. Det er ikke dekonstruktion, der er målet, siger Walton, det ender i atomisme og ren form og æstetik, der er tømt for «politisk og etisk refleksjon» (s. 80). Målet er vel det, man kunne kalde en art ’oplyst konstruktivisme’.”
Skal man avvise alt dette, og mere til, som Presteskap?
Jeg kan heller ikke se at Tønnesson mener det han sier om presteskap entydig negativt. Et annet sted i boka si, side 27, sier han jo rett ut at det kan, og bør, skilles mellom gode og mindre gode sakprosatekster. Noe er kunst. Noe er ikke kunst. Og hvem skal gjøre dette, om det ikke først og fremst er forlagsmedarbeidere, anmeldere, bibliotekarer, litteraturforskere osv.?
Nå kan man mene mye om fenomener som biografiskriving, tyrefekting og dyretemming. Kanskje hadde vi klart oss best uten. Men om det nå skal tyrefektes eller dyretemmes, bør man ikke da lytte til hva en tyrefekter eller dyretemmer mener om saken. Hvem som helst bør kanskje ikke gå inn til den sinteste tyren?
Ta tyren ved hornene den som vil!
Å skrive en biografi er som å gå på line.
Å balansere på line er en kunst. Linedansere er kunstnere, som gode biografer er det. God balanse er en forutsening, en balanse mellom etterprøvbar informasjon og litterære ferdigheter. Mister du balansen, mister du enten egen troverdighet, eller leseren oppmerksomhet, eller begge dele.
Så enkelt, og så vanskelig.
Tidligere i denne debatten har jeg skrevet om biografi, historien, sannheten og Kapuscinski.
Nå har jeg oppdaget at det har også andre gjort.
Det hadde vært kult, spennende, interessant (i mangel av bedre ord) å ta (ja, TA) ordet ved å gripe mikrofonen ved innledningen til seminaret om politisk biografi for å proklamere følgende sitat, funnet i Melbergs “Å reise og skrive”. Jeg siterer med store bokstaver:
“SANNHETEN ER IKKE (ELLER IKKE I FØRSTE REKKE) ET SPØRSMÅL OM FRAMSTILLINGENS OVERENSSTEMMELSE MED DEN HISTORISKE VIRKELIGHET. OGSÅ SANNHETEN MÅ PRODUSERES.”
Nå er ikke Kapuscinski nevnt i akkurat det sitatet, men den interesserte finner ham i setningene før og etter. (Melberg 2005: 18-19)
Spennende, alle kan f.eks. lage sin egen fiktive biografi om en frosk! I dag tidlig observerte vi, Marit, Tove og undertegnede, en frosk på trappa utenfor inngangen til Pers Hotell og vi falt i tanker. Hva tenker den på eller reflekterer den på? Et kyss? En biografi?