Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet på lesesalen
Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet på trikken
Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i matveien
Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i ektesenga
Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i blomsterenga
Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i innebandykampen
Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i sbråk.
entinsjonalitut og ekki-intansjunalitot ep poetikken
intanisulamitur og ansmalisursildatet ig grocery store
puttmosklabbiluskamit eg ikik-sjonalitomat at hivedottenno
knasgrufsmortalitet es non-cacapitalismos ig exam ag gru
Dt pensumerer seg rundtogroundandround in da knott
jg harr frressten lgt ut smndrg av Lanser ‘Toward a Feminist Narratology’på nrsk, da ingn hadde skrrivvvi seg på. Feil med tastatruuet, tru, tassatrauet, tru det?
Ketil, hvorfor ikke intensjonalitet i kunsten i samme slengen. Okey, jeg trosser øyet og har begynt på kortversjonen, som ser ut til å bli langversjon!!
Tone, jeg tror deg ikke, så mange feil med tastaturet! Men befriende i disse alvorlige tider da pensum skal inn. Jeg ønsker meg vanligvis ikke tilbake til ungdommen, men det må bekjennes at ting gikk fortere inn da.
Min intensjon var absolutt at leserens tanker skulle gå i retning av kunsten, selv om jeg ikke nevner den eksplisitt.
Og kortversjonen – den virkelige KORTversjonen – av artikkelen om intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i kunsten, finnes på side 57 i boka Moderne litteraturteori. En antologi:
“Sjøl om de befinner seg i kontant dialektisk spenning, er intensjonaliteten og ikke-intensjonaliteten egentlig en og samme sak.”
Intensjonalitet. Ikke-intensjonalitet. Det er det SAMME. Verre er det ikke! Jeg kjenner en intens lettelse!
For de som orker litt mer:
“Den mekaniske – ikke lenger dialektiske – antitesen til begge er semantisk indifferens, som vi kan snakke om når en bestemt del eller komponent i et verk er likegyldig for mottakeren, når den ligger utafor hans bestrebelse på semantisk enhetliggjøring.”
Hvilken side 57 er du på, Kjetil?
På min side 57 står det:
“Intensjonaliteten lar oss oppleve verket som et tegn, ikke-intensjonaliteten lar oss oppleve det som en ting; dermed er motsetningen mellom intensjonalitet og ikke-intensjonalitet den grunnleggende antinomien i kunsten.”
Oi! Her var det ja …
jeg tror din side 57 er min side 55, for her finner jeg igjen sitatet.
Men for at KORTversjonen din skal gi mening og ikke bli misvisende, må du gjøre den litt lenger og ta med det som står foran:
“Ikke-intensjonaliteten er altså et fenomen som ledsager intensjonaliteten; vi kunne faktisk si at den egentlig er en bestemt form for intensjonalitet: mottakerens inntrykk av ikke-intensjonalitet oppstår hvor og når han mislykkes i å nå fram til en semantisk enhetlig forståelse av verket, ei oppsummering av hele det kunstneriske artefaktet i ei eneste og enhetlig mening. Sjøl om de befinner seg i konstant dialektisk spenning, er intensjonaliteten og ikke-intensjonaliteten egentlig en og samme sak.”
Og da blir min side 57 ganske lik din side 57.
Alle kortversjoner er på sett og vi misvisende. Litt på samme måte som teser og temaer man analyserer seg fram til alltid vil være forenklinger. De kan aldri gi noen fullstendig forklaring på hva som gjør verket verdifullt.
Noen analyser er enklere, og kanskje også mer misvisende, enn andre, det medgir jeg. Men, jeg gjorde etterTRYKKELIG opppmerksom på at min versjon var særdeles kort. Dessuten er den plantet i en skuff, en tråd, en setting, som fra først av ble markert som humoristisk.
Det er ikke nødvendigvis lett å bli klok, “klok” da ment som diktert av den rasjonelle vestlige verdens gud Metode, på hva intensjonalitet og ikke-intensjonalitet er, ved å lese denne tråden.
Din presisering var ellers absolutt på sin plass.
Fortsatt står det fast at også hva intensjonalitet angår, er indifferens, antitesen. Kanskje er det sånn at indifferens er antitesen til intensjonalitet, ikke-intensjonalitet, – og alt annet her i verden?
Absolutt!
Den eneste som er på parti med herr I. N. Difference, er frk. Automa Tise-Ringen af Språchet.
Og nå: Tilbake til Elaine Showalters artikkel “Mot en feministisk poetikk” (En tittel jeg ikke forstår, på meg virker det helt klart som hun er FOR en feministisk poetikk?) der jeg akkurat nå har kommet til setningen:
“Litteraturvitenskapen, med sin maniske (sic!) frembringelse av vanskelig terminologi, (…) skaper et elitekorps av spesialister som bruker stadig mer av sin tid til å mestre teorien, og stadig mindre til å lese bøkene.”
Showalter er min venn blant feministene! Ved siden av Woolf, så klart. Førr ei dame!
Mens Kristeva seiler på en annen sjø enn meg.
Jeg synes det anti-teoretiske ved den feministiske kritikken Showalter står for er et problem. På sitt verste fyrer dette opp under tradisjonelle myter om mann/kvinne-motsetninger, slik som at menn tenker abstrakt, kvinner har ikke den samme “evnen”(jfr. “gutter er flinkere i matte enn jenter”). Showalter kritiserte forresten Woolf for hennes androgynitet og mente at hun tilslørte de kvinnelige erfaringene.
Toril Moi kritiserer Showalter på et tekstteoretisk grunnlag. Hun skriver om Showalters skille mellom “feminist critique” (som beskjeftiger seg med den kvinnelige leseren og er manns-orientert – dvs studerer stereotyper av kvinner, ikke hva kvinner har følt og erfart) og “gynocritics”, som beskjeftiger seg med kvinners skrifter.
Så skriver Moi:
“The implication is not only that the feminist critic should turn to ‘gynocritics’, the study of women’s writings, precisely in order to learn ‘what women have felt and experienced’, but also that this experience is directly available in the texts written by women. The text, in other words, has disappeared, or become the transparent medium through which ‘experience’ can be seized. This view of texts as transmitting authentic ‘human’ experience is, as we have seen, a traditional emphasis of Western patriarchal humanism.”
Jeg tror jeg seiler med Moi.
Se forøvrig også Susan S. Lanser, som går for en harmonisk forening av narratologiens semiotikk og den feministiske kritikkens mimesis: “The challenge to both feminism and narratology is to recognize the dual nature of narrative, to find categories and terms that are abstract and semiotic enough to be useful, but concrete and mimetic enough to seem relevant for critics whose theories root literature in ‘the real conditions of our lives’”.
For å si det på en annen måte: Showalter står for et litteratursyn jeg ikke er enig i, uavhengig av min ellers feministiske posisjon.
Forresten: Mot eller mot eller for en feministisk poetikk? Her er nok ‘mot’ TOWARD og ikke AGAINST …
Showalter har gjort noen interessante Hamlet-lesninger. I stedet for konstant å sitte med sitt teoretiske strutsenebb nedi sanda for å pønske ut alskens intrikate teorier der, får hun faktisk bevegd seg i bøkenes verden, og hun oppdager spennende sammenhenger.
Jeg liker harmoniske foreninger så jeg skal sjekke ut Lanser som lanserer noen spennende tanker, ser det ut til.
Hadde jeg hatt bedre tid, og ikke sittet fordypet i en artikkel om skriftkyndigheit, tekstkultur og skrivekompetanse, så skulle jeg også sagt litt mer om forholdet Showalter – Woolf.
De var garantert uenige om en hel del. Når Showalter med sin bok “A literature of their own” alluderer til Woolfs “A room of their own”, tror jeg nok hun gjør det, iallfall delvis, for å ære henne.
Irene Iversen skriver om Woolf og Showalter i innledningen til “Feministisk litteraturteori”. Hun skriver om Showalters kvinnelige fase:
“Her finnes det betydlige, modernistiske forfattere, som Virginia Woolf, som Showalter (med visse forbehold) mener lykkes i å bruke den kvinnelige erfaringen som utgangspunkt for en “selvstendig kunstart”.
Nå er det jo ikke noe stort problem å snart være enig, snart uenig, med Woolf, så paradoksalt som hun kan formulere seg.
Har dessverre ikke lest mer AV Showalter enn pensumartikkelen, bare OM. Og kanskje hun også formulerer seg paradoksalt? Eller eventuelt Iversen (som jeg heller ikke har lest).
Toril Moi siterer fra “A literature of their own”: “even in the moment of expressing feminist conflict, Woolf wanted to transcend it. Her wish for experience was really a wish to forget experience.”
Anakoluti, intertekstuell, implisitt og horisontal vsv vertikal, sekundær heteroglossia…Jeg er enda mer enig med Lanser enn ved forrige lesing når det gjelder litteraturteoretikernes begrepsmangfold. Selv Bente Aamotsbakken skriver i sin nokså interessante artikkel “Pedagogiske intertekster” helt…gresk. Roar har laget et supert sammendrag på 7 sider av en artikkel på 7 sider (2 manglet i mitt kompendiet, så takk, Roar). Nå når jeg har lest hele pensum + repetert, står jeg fortsatt, og om mulig stødigere, på min kjepphest: Selv analytisk statsvitenskaplig hovedfagspensum på engelsk var lettere tilgjengelig enn noen av tekstene vi har på pensum i dette studiet. Jeg fatter ikke hvorfor en skal gjøre refleksjonene så mange at poengene drukner i finere begrep og formuleringer. Og dette på et studium som skal utdanne faglitterære skribenter: Folkens: Vi har en jobb å gjøre, et fagfelt og forsvare, en skriveanalyse å føre….Når vi er gjennom nåløye..
(Upå)lite(n)lig ordliste:
Anakoluti=en meget smittsom tarmsykdom.
Heteroglossia= glasserte hetter.
Epistemologi= Eg spiste moldvarp og bi
Narrativitet= Narr-aktivitet
Implisitt intertekstualitet= Innpåsliten intern tekstkvalitet
Jeg understreker min upålitelighet.
Jeg har en stygg tendens til feillesning.
En gang rett før sommerferie sto et skilt i korridoren på Eik, og jeg leste til min forbauselse:
“Korridoren er stengt på grunn av bombing og urinering.”
Det skulle selvfølgelig være: “boning og rengjøring”.
Jeg kan ikke noe for det.
På den annen side gjør jeg mitt beste for å daglig ta livet av her I.N.Difference og frk. Automa Tise-Ringen af Språchet.
Intens Jon-Al i tet
Jon-Al er svært intens
Her er hans essens:
Han svarer FØR du får spurt
Det diskuteres om det er lurt
Jon-Al spurter forbi alle
han lar sine svar gjalle
Han er først, han brauter seg fram
Han er en ulv, han er intet lam
En intens Jon-Al er i tet
men det er én ting han ikke vet
Intensjonalitet er det samme som ikke
et faktum som kan få det til å klikke!
KYSS MEG I DISKURSEN
Aamotsbakken har jeg lest omatt og omatt, og jeg synes ikke hun er den verste språkmisbrukeren. Heller ikke Vagle vil jeg nagle til språkkorset, selv om hun har fått flettet inn ord som perlokusjonær og illokusjonær. Jeg tok meg ikke nær av det, men søkte opp ordene i Google. Da ordnet det seg:
Ved å si noe (lokusjon), gjør man noe (illokusjon) for å oppnå noe (perlokusjon).
Nå skal jeg si noe: Opp i rompa di! Dette sier jeg til de verste språkmisbrukerne.
Kristeva og Derrida og Diderre og Dritogdra ligger i faresonen. Jeg mistenker dem for av og til mikse sammen fiksfakserier de knapt nok forstår selv.
Ja, så har vi alle som bruker uttrykket diskurs. Diskurs er kommet til å bety uendelig mange ting. Takk til Geir Farner som også mener at det er ønskelig. og mulig, å rydde opp i diskurs-klusset og annen uryddig språkbruk.
Jeg er ikke mot faguttrykk. Langtifra. Jeg synes Walton har en del herlige faguttrykk. Jeg liker dem. Selv om de er vanskelige. Bare de er presise.
Opp i rompa di! Nå har jeg sagt det (lokusjon). Så får andre avgjøre hva jeg har gjort (illokusjon) og hva jeg har oppnådd (perlokusjon).
Det du har lokert er din solilokviske del av vår alles polylokusjon. Det du har illokutert er helt tydelig en profanolokusjon, og det du har oppnådd er nok en frigjørende shitlokusjon på vegne av flere.
Ny ordliste:
lokusjon=gresshoppesang
perlokusjon= gresshoppesang med slagverk
illokusjon=gresshoppesang med dårlig slagverk.
(hvis noen synes det blir for mye tull nå, så beklager jeg. Jeg gir bare etter for et STERKT primærbehov som tar fullstendig overhånd i eksamenstider: jo høyere faglig nivå, jo flere faguttrykk, desto mer tull blir generert.
Gud forby at jeg noen gang skulle ta en doktorgrad!)
Slikt tull er helt etter intensjonen, – på denne tråden. De som helst spinner med hyperalvorlig garn, kan bare starte sin egen tråd med sin egen farge.
Under tråder som jeg starter, er det rom for både skjemt og alvor, og gjerne i en salig blanding.
Den som kun tar spøk for spøk
og alvor kun alvorlig
han og hun har faktisk fattet
begge deler dårlig.
Og nå lurer jeg på hvorfor så mange ungdom går rundt og sier: “Serriøst!”. Eller bare: Serr!
Hvilken pensumartikkel kan pense meg inn på et godt svar? Kanskje “Ironi – vill og vanskeleg?”
Nå har jeg lest Lanser. Slik jeg leser artikkelen støtter den langt på vei det syn Showalter har.
Dessuten har jeg lest Diengotts artikkel som følger umiddelbart i hælene på Lansers artikkel. ( I “The narrative reader”.) Diengotts artikkel har rett og slett som prosjekt å plukke Lansers artikkel fra hverandre step by step. Diengott mener at Lanser blander begrepene teori og tolkning.
Narratologi handler om taksonomier, kategoriseringer og distinksjoner, sier Diengott, og da må ikke Lanser komme her og komme her med sine “erfaringer”.
Og “kontekst”, som Lanser mener ikke får stor nok plass i narratologien, det skal vi heller ikke ha noe av, ifølge Diengott. Ett av hovedpunktene til Lanser er nemlig “the importance of context for determining meaning in narrative”. Til dette svarer Diengott: Determining meaning in narrative is what interpretation, not theretical poetics, si all about.”
Har i dag lagt ut sammendrag av int og ikkeint av Mukarovsky på Notatwiki’n.
Kjære Kjetil,
Du har lettet en sten fra mitt hjerte. Imorgen skulle jeg ha fortsatt, men nå kan jeg kaste meg over lesingen istedenfor. jeg er jo kommet på etterskudd med studieplanen min, så en dag ekstra er en gave. Har lest artikkelen minst 8 ganger. Jeg har jo i perioder hørt på det jeg har på cd, blant annet den, men nå blir det lesing. Skulle ønske vi hadde hatt grupper ennå, det er mye og mangt man kunne diskutere og spørre hverandre om nå i inspurten. Hei så plutselig lengre opp på bloggen og fant noe av det jeg har ønsket, både skjemt og alvor.
Artikkelen jeg skulle ha skevet ferdig on intensjonalitet osv av kunsten er jo noe for meg. Jeg har jo når jeg har gjort ferdig et kunstverk lagt mine intensjoner i det. Det har også gjort at jeg etterpå, når jeg er mottager gjort det vanskelig for meg å se klart fordi jeg har lagt så mange tanker i prosessen som jeg legger til i tankene. Derfor er det som det står i artikkelen viktig at du har en kollega som du stoler på til å se. Jeg har også lært mye ved å høre på hva andre opplever når de ser på et av mine verk. Det er ikke sjeldent at de oppfatter/opplever ting som jeg ikke bevisst var klar over. Likevel syntes jeg artikklen ikke legger tingene fram klart, det er så mange ord.
Huttetu, jeg som har vanskelig med fremmedord, med deres lek håper jeg ikke det er de jeg husker!
Jeg har skrevet referat fra “Fars Krig” men får ikke åpnet dokumentet. Jeg husker en del, men ble plutselig usikker.. Det var pga jødeforfølgelsen at han hadde anfektelser etter krigen. Var det en venn, som han kjente og var glad i som fikk tankene hans til å vandre? Ord, ja nå blir det mange ord her også. Nå er det jo vanskelig for mange som kommer hjem fra krig, vi vet jo ikke hva vi går til første gang, det blir som på relgiøse møter, sugesjon,man blir dradd med. Det nærmeste jeg har opplevd var en demonstrasjon. Utenfor ambasaden begynte noen å kase stein, jeg måtte ta meg seg i håret og si at det skulle være en stille demonstrasjon og derfor gikk jeg derfra. Alle man lykke til med lesingen, vi sees.
Mvh Bjørg