Nå har Karl Ove Knausgård kommet med sin andre bok i sin bebudete seksbindsserie til blandete kritikker. I Aftenposten meldes dette under tittelen “Hensynsløs skjønnhet”. Bakgrunnen er hans utlevering av seg selv, familie og venner som setter anmelderne i sjakk matt. Er dette etisk eller uetisk, fiksjon eller faksjon?
Tidligere har jeg sammenlignet Knausgård med Hamsun. Er dette urimelig? Eller les boken:
“Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feministisk rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre”.
Likheten mellom disse består ikke bare i allusjoner, men også i litteratursynet. Som Hamsun, bruker Knausgård sitt eget liv (og andres) “hensynsløst” for sine egne litterære forsetter. Så hva er egentlig nytt? Ikke livet i seg selv, tror jeg, men hvordan man opplever det og ikke minst bruker det.
Har Knausgård kommet til et litterært nullpunkt? Der litteraturen ikke strekker til og livet selv må bygge bro? Der liv blir til litteratur og litteraturen levendegjøres? Uansett er det et spennende prosjekt som blir spennende å følge med på!
Jeg har kun lest uttdrag av Knausgårds bok og mistet lysten til å lese mer. Det sier kanskje mer om meg enn Knausgård, jeg tilhører nok et mindretall, men likevel. Jeg synes teksten var full av klisjeer, slett bruk av metaforer og “tabufryd”. I tillegg forsøker han å “ta en Proust” og/eller “en Joyce”.
En intertekstualitetens mester, Knausgård, med sine frekke lån av titler og lite elegante omskrivninger av andres stil og tekster . Det er rart ikke anmelderen skriver mer om alle disse “lånene”?
En person som veldig gjerne vil være forfatter, uansett konsekvenser. Og det ser han ut til å lykkes med. Men samme gode leseopplevelse som hos Hamsun, var det langt igjen til for min del. De overdrevne litterære virkemidlene overskygget eventuelle andre kvaliteter i de utdragene jeg har lest, men kanskje er disse ikke representative, helst valgt ut for å sjokkere og skape blest om bøkene. Det virket bare ikke på denne leseren …
Og hva er dette, da?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3373562.ece
Feig fiksjon, eller fakta faan?
Mange ser ut til å mene at Åslaug Haga har valgt en vri-seg-unna-manøver. Jeg er tilbøyelig til å være enig.
Haga har noen erfaringer fra et politisk liv hun vil uttrykke. Hun kaller det “roman”. Voila! Hun er uangripelig.
Hvis Haga “vrir seg unna”, hva gjør da Fløgstad? Og Solstad? Hvis en skal tenke sjangergrenser er Fløgstad langt inne på historikerens beite. Og Solstad med sine “fotnoter” (les romaner) leker med sakprosaen. Hvorfor skal ikke Haga kunne bruke romansjangeren uten å bli beskyldt for å være feig. Det ligger i tiden å “låne”, uten respekt for sjangre eller kilder, for å realisere seg selv som forfatter …?
Til syvende og sist er det det skrevne ord som betyr noe. Parateksten er til for å lede, men aldri forlede. Opp gjennom tidene har vi sett mange tekstproduksjoner som har fått utilsiktede roller, uavhengig av sjanger. Jeg blir mer og mer sikker på at gamle Fløgstad bruker sjangerbegrepet bevisst; nærmest litterært. Når han skriver ordet ‘roman’, så er det bare et litterært ord. Han kunne like gjerne skrevet ‘telefonkatalog’. Legg merke til alle hans ordblødmer. Ordet ‘roman’ er i en Fløgstad-kontekst en stor blødme. Kjartan Fløgstad er enten bevisst grensesprengende, nærmest forut for sin tid, eller så er han ubevisst dust. Interessant er det uansett. Det ville vært trist om han ikke visste det selv.
Jeg må si at jeg er på linje med Lars Sponheim når han kritiserer Hagas “roman” selv om jeg ikke har lest boken selv. Hennes kamuflerte karakteristikker av tidligere kolleger virker uredelige sammenlignet med Bekkemellems erindringer som ikke kamufleres. Haga kamuflerer seg fordi hun tør ikke å utlevere seg selv og bekjenne sine meninger. Er det tilfeldig at “statsministeren” i hennes bok får de samme egenskaper som Stoltenberg i Bekkemellems bok?Jeg kan heller ikke se at “romanen” skal bli god fiksjon eller allegori. Om “romanen” skal ha allegoriske trekk, bør jo tematikken peke utover den snevre regjeringskretsen slik at meningen kan bli flertydig. Eksempler på gode, moderne allegorier som fungerer slik er “Kamerat Napoleon” (“Animal Farm”) av Orwell og “Fluenes Herre” av Golding. Kanskje Haga bør ta en titt på disse!
Når det gjelder Fløgstad og Haga, kan ikke disse sammenlignes! Eventuelle innvendinger mot Fløgstad ligger på et annet nivå enn i tilfellet Haga. Han har et litterært fokus på sjangrer og eksperimenterer med disse. Et eksempel er biografien om Claes Gill. Han er ikke alltid etterrettelig i sine kildeangivelser, men er ikke uetisk som Haga virker å være. Hennes bruk av romanbegrepet er nok ikke litterært fundert, men kanskje taktisk og juridisk. Kanskje etter råd av en smart forlagskonsulent?
Jeg har skrevet en roman. Den er kort riktignok, men det er en roman, det insisterer jeg på. Tittelen er: “Vi som pisser på lyktestolper og for øvrig mislikes av Aaslyg Hagah.”
Hvis NTB skulle kontakte meg for en kommentar, svarer jeg:
“Vel, jeg sier som Åslaug Haga: ‘Jeg er ikke helt sikker på hva en nøkkelroman egentlig er. Men alle mine personer er fiktive. Jeg har avsatt alle dagens politikere og satt inn mine egne’.”
Boka er selvsagt inspirert av virkeligheten, hvilken bok er ikke det, men jeg gjentar: Fullkommen FIKTIV.
Her er romanen i sin helhet:
“Norge hadde engang en statsminister. Han hadde det med å pisse på lyktestolper. Det syntes hans undersått, vannbruksminister Åslygh Hagah, ikke var noe særlig, så hun skrev en bok om det. Hun skrev en bok om statsministeren som lot vannet, men lot som om det var noe annet hun skrev om. Hagah døde midt på en bitter dag, mett, trett og svett, av forskrevelse.”
Boka kommer ut nå like før jul på Damn KappAhlen.
Jeg tror det er et større antall lesere som oppfatter Fløgstads tekst som faksjon enn det er lesere som ser på Hagas roman som fiksjon.
Her er det mye interessant som kan trekkes ut om de to forfatternes troverdighet i de respektive “romanene”…
Tilbake til Knausgård igjen! Nå har han fått Brage-prisen som kjent for sitt første bind av sitt seksbindsverk med deler av familien tilstede. Samtidig truer andre i samme familie med søksmål i Klassekampen. Om han kanskje ikke når opp til de hamsunske høyder ennå, har han likevel oppdaget mesterens skriveformel: Bruke seg selv igjen og igjen … Dette innebærer også å tematisere sin egen skriveprosess slik også Hamsun gjør i Sult. Men er Knausgård seg selv i sin roman og er Hamsun seg selv i Sult? Det er vel akkurat denne problemstillingen som skaper oppmerksomhet rundt disse utgivelsene.
Forøvrig er vel ikke Sult noe for sarte debutantsjeler som ønsker å bli publisert. Vi kjenner jo utgangen; heltens beslutning om å ta hyre på en båt. Men husk også at han kom i land igjen som den mystiske Nagel i den lille, fredelige sørlandsbyen… Men det gikk jo ikke så bra da heller …
Til slutt må vi spørre oss selv hvilke kanaler Hamsun ville ha brukt i dag for å slå i gjennom? Vi vet at han som ung journalist gikk løs på datidens kjendiser som Lars Oftedal og Fridtjof Nansen i sine artiker. Men han lot heller ikke sfinksen selv, Ibsen, slippe unna sammen med statsminister og statsråder i et foredrag. Var motivet å promotere sitt livssyn og litteratursyn eller var det for å skape blest om seg selv? Se det strides de lærde om. Ville han vært en ivrig blogger i dag? Eller kanskje startet sitt eget modernistiske litteraturtidsskrift? Eller startet sitt eget forlag, desillusjonert som han var med responsen fra datidens store forlag?
Jeg ser for meg Hamsun som forlegger i enkeltmannsforetaket Herder forlag (Han var jo snart her, snart der, denne Hamsun).
Jeg kan ikke tenke meg at Hamsuns eneste, eller viktigste, motivasjon var å skape blest om seg selv. Den som går til krasse angrep på andres ideer og meninger, han vil som oftest tro, og tro sterkt, på noe.
Mulig Hamsun ville kjent tilhørighet her http://www.tekstallianse.no/, i en allianse mellom mindre, uavhengige og idealistiske aktører? Fikk med katalogen fra siste samling i 2009 da jeg kjøpte bøker hos Audiatur bokhandel (de har en del bøker som er “utgått”).