Endelig ferdig med sammendraget av “Bildets retorikk” av Roland Barthes. Teksten ble lang,..men frykt ikke, du trenger ikke å lese hele. Du kan gå rett på avsnittet “Sammendrag Bildets Retorikk” dersom du ikke vil ha med alt “bakgrunnsmaterialet”. Grunnen til at jeg tok meg den frihet å gå såpass langt utover “sammendragsmandatet”, er at teksten formelig skriker etter sekundærlitteratur. Gjennom bruk av konkrete eksempler samt støttelitteratur, har jeg forsøke å løse opp i noen av semiotikkens mange knuter. Hvorvidt jeg lykkes, for andre uttale seg om.
Sammendrag “Bildets Retorikk” – Roland Barthes
fredag 13. november, 2009 av runbergs
Publisert i Uncategorized | 2 Kommentarer
2 svar
Skriv et svar
-
Nyeste kommentarer
Kategorier
Bok i P2- Bok i P2 24.11.2009 tirsdag 24. november, 2009Om ny en journalistisk og en litterær reiseskildring: Morten A. Strøksnes "Rett vest" og Das Beckwerk "Suveren" - to bøker som begge tar oss med til USA.
- Bok i P2 24.11.2009 tirsdag 24. november, 2009
Sakprosabloggen–studentblogger
Blogroll
Lenker
Arkiv
- november 2009 (23)
- oktober 2009 (22)
- september 2009 (21)
- august 2009 (4)
- juli 2009 (1)
- juni 2009 (6)
- mai 2009 (14)
- april 2009 (14)
- mars 2009 (18)
- februar 2009 (14)
- januar 2009 (23)
- desember 2008 (16)
- november 2008 (22)
- oktober 2008 (16)
- september 2008 (13)
- juni 2008 (2)
- mai 2008 (8)
- april 2008 (23)
- mars 2008 (10)
- februar 2008 (2)
- januar 2008 (17)
- desember 2007 (1)
- november 2007 (10)
- oktober 2007 (3)
- september 2007 (3)
- august 2007 (3)
-
Bloggstatistikk
- 60,719 treff
Hei,
du lykkes sikkert – kan du tenke deg noe bedre enn Roland Barthes? Jeg var in awe da jeg endelig så ham og fascineres fortsatt av syntaksen på siste side i artikkelutdraget.
Jeg er også fascinert av Roland Barthes. Av de “store” poststrukturalistene jeg leste for 20 til 15 år siden, er det mest hans tekster jeg går tilbake til nå i dag. Det er språket, særlig syntaksen som du sier, samt hans tankekompleksitet som imponerer. Selv om han tilsluttet seg en ideposisjon (som riktignok avtok i intensitet med årene), og selv om han til tider kunne være like vanskelig å forstå som de andre franske samtidige, hadde han blikk for detaljene samt en språknyanse som få andre. Bøkene “Mytologier” og “Det lyse kammer” er mine favoritter. “Mytologier” er det nærmeste man kommer en komplett – hva jeg vil kalle kalle: begrepsjournalistikk. Og i den selvbiografiske “Af mig selv” leverer han til tider den beste – hva jeg vil kalle begrepspoesi: som her: “Den induktive faktor er imidlertid ikke den forfatter, som jeg taler om, men snarere det, han får mig til at sige om ham: jeg influerer mig selv med hans tillatelse: det, jeg siger om ham, tvinger mig til at tænke det (eller ikke at tænke det) om mig selv,osv.” Ingen one-liner akkuratt, men for en musikalitet,.. den bør i alle fall leses helt til den blir musikk.