Denne siden har følgende undersider.
- Program for første samling 10.–12. september 2008
- Program for andre samling 9.–10. oktober 2008
- Program for tredje samling 30.–31. oktober 2008
- Forslag til leseplan for master i faglitterær skriving
- Forelesninger
- Pensum: Fellesemnet
- Eksamen
- BRUK AV BILDER I FAGLITTERÆR SKRIVING – BILDER SOM TEKST
- Oppgaver fellesemnet høsten 2008
- Analytisk respons på andres fagtekster
- Spørsmål å stille når du skal gi respons til en fagtekst
- Veiledning om kritisk reflekterende faglogg
I solen på terrassen i dag fikk jeg lest utdraget hentet fra “Skaff deg et liv” av Stephen J. Walton. Jeg ble egentlig ganske provosert av både innhold og form – tenkte at det kun kan være en professor som skriver på denne måten. Så jeg måtte slå ham opp …og ganske riktig – professor var han ! Det ble en del ord for meg å slå opp og de fleste fant jeg på Ordnett. Men til min forbauselse var det 3 ord som ikke fantes i noen aV ordbøkene: Svetonske – episte(monologisk) – paraprakse ???
Noen som kjenner betydningen av disse ?
Ordet svetonsk:
Sveton som historisk kilde
Sveton (Suetonius) var sekretær for keiser Hadrian (117-138) før han ble avskjediget. Han skrev hovedsakelig biografier. Noen slike (vitae) er bevart for kjente lærde menn og forfattere, men mest kjent er hans keiserbiografier fra Julius Caesar til og med Domitian (71-96). Med utgangspunkt i disse kan man tenke seg flere spennende oppgaver:
- Sveton og biografigenren i antikken
- Hva konstituerer en dårlig keiser?
- Hva konstituerer en god keiser?
- Svetons kilder og kildebruk
Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier
Katalog HIS3090. Høsten 2006
Ordet “episte(monologisk)”
finner jeg ikke igjen i teksten, men derimot ordet ”epistemologisk”
Se http://www.filosofi.no/epist.html
Ordet paraprakse
mener jeg er forklart i teksten som ”forsnakkinger, hukomelsessvikt, feil-lesing og feil-høring. (Men jeg finner det ikke forklart i ordbøker eller lignende)
Bra at dere er i gang med å diskutere denne artikkelen. Nå er jeg ikke helt kommet gjennom, men jeg har et spørsmål som jeg lurer på om noen kan svare på:
Jeg har litt vanskelig med å få tak i hvorfor den kronologiske biografien er så forkastelig. Den prøver å skjule at teksten er en konstruksjon, sier Walton. Ja vel, sier jeg, men vet vi ikke det – er ikke det å sprenge åpne dører. Blir teksten bedre av at vi pukker på at den er en konstruksjon? (At den kronologiske biografien kanskje er kjedeligere enn andre oppbygninger, kan jeg være med på.) Spørsmålet blir: Hva er det jeg ikke får med meg av dybde i Waltons argument?
En annen ting: Kan noen ta på seg å forklare meg essensen i den lingvistiske vendingen, og hvilken nytte vi har av den? :- )
Her er dere, så vidt jeg kan forstå, inne på to sentrale emner som en faglitterær skribent må ta stilling til — og ingen av dem har svar med to streker under, så det er god grunn til å hive seg ut i diskusjonen:
Hva er et godt fagspråk? Hvorfor er det opplagt at Stephen Walton må være professor, og hvorfor er det han skriver/måten han skriver det på, provoserende? Fordi han bruker vanskelige ord? Er det koblingen professor og vanskelige ord som er “feil”? Hvis ja — betyr det i dette tilfellet at det å bruke vanskelige ord ikke passer seg i en bok om biografien som sjanger, eller gjelder det generelt? Er målet for et fagskribent å unngå vanskelige ord, og bør en professor bestrebe seg spesielt på å unngå dem? Hvis ja — hvorfor? Hva er å vinne og hva er å tape på å bruke ord som disse du reagerer på, i en fagtekst som dette?
Og: Hva er galt (eller riktig!) med kronologien som prinsipp for en biograf? (Enn si en som skal skrive sin selvbiografi som fagmenneske, slik dere skal i Oppgave 1?)
Kanskje denne anmeldelsen av Waltons bok i Prosa kan være til hjelp i den sistnevnte diskusjonen:
http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=337
Merete
Og når det gjelder den lingvistiske vending: Jeg kan ikke dy meg, siden vi nå har diskutert for og i mot bruk av Wikipedia som oppslagsverk:
http://en.wikipedia.org/wiki/Linguistic_turn
Grunnleggende i den lingvistiske vending innenfor humanvitenskapene, og det som gjør at verden liksom aldri helt kan bli den samme, uskyldige for den som skal studere tekst etter de teoretiske retningene som kalles strukturalismen og poststrukturalismen, er innsikten om at språket ikke er gjennomsiktig, men i seg selv er bærer av visse strukturer som styrer “det som kan sies”.
Dette var var et underliggende premiss i min forelelsning om biografisk og selvbiografisk skriving på torsdag. Et typisk utsagn som er preget av den lingvistiske vending ligger på et av lysbildene som vi aldri rakk frem til (men som du finner på dokumentet fra forelesningen:)
”Every recollection refers not only to the remembered event or person or object but to the person who is remembering”
(Paul John Eakin (1999): How Our Lives Becomes Stories, Making Selves. Cornell: Cornell University Press )
Den lingvistiske vending er nok en av grunnene til at Stephen Walton er så opptatt på at “alle biografar burde skrive ein sjølvbiografi”. (Slik han skriver i kapitlet som følger det dere har fått kopi av). Det er nesten så man kunne tro at noen en gang ga Walton den samme oppgaven som dere har fått som første skriveoppgave…
Takk for Prosa-linken, og takk for et svar som hjalp meg til å få et par biter på plass. Enda ligger det mange biter ute på gulvet, men med tid og stunder skal de nok pusles sammen. Sitatet fra Eakin er en god huskeregel.
Forslag:
La oss diskutere disse to temaene her på sidene. Begge er sentrale å ta stilling til når dere skal skrive oppgave 1:
a) I hvor stor grad skal dere ta i bruk fagterminologi i en tekst som skal kunne leses av mange, og
b) Skal dere bruke kronologien komposisjonsprinsipp når dere skal skrive om deres egen utvikling som fagpersoner, eller fins det andre og bedre måter å ordne teksten på?
Hvis vi får en interessant diskusjon rundt disse emene, kan vi jo sende en lenke til Stephen Walton selv, og se om han vil ha et ord med i laget. Kanskje han er mottakelig for gode (mot)argumenter? Eller han har tenkt videre på saken siden boka kom ut?
I alle fall er det nettopp refleksjoner som dette som er mat for den kritisk reflekterende fagloggen dere skal skrive i tilknytning til oppgaven, så en “dugnadsinnstas” her på sidene vil komme alle til nytte.
Selv står jeg plantet med begge beina godt oppi det siste punktet: Alle gode råd om hvordan jeg skal ordne de ulike elementene i Amalie Skrams liv mottas med varm takk. Hvordan fremstillier man for eksempel DET SOM SKJER SAMTIDIG, på ulike steder? Man spør seg.
Å skrive en biografi, eller en selvbiografi, er ikke som å pusle, mener jeg. Det blir i så fall et svært hullete puslespill. Mange av brikkene er borte. Kanskje man heller kan sammenligne det med en mosaikk? Man har de bitene man har. De setter man så sammen til et, hva skal vi si, så sannferdig, eller kunstferdig, bilde, som råd er. Jeg mener å ha lest om dette med puslespill og mosaikk i en eller annen fagbok en gang, men kan ikke huske hvilken.
“Ingen slipper undan kronologien”. Like fullt går det an å legge inn tematiske “øyer” kanskje.
Den som forsøker å rømme unna kronologien for alvor, vil ende opp med et spissfindig, litt i overkant kreativt produkt som ikke yter gjenstanden (med andre ord: den biograferte) rettferdighet. Noen forslag til den som likevel vil prøve kunne være:
- En ordning i tv-kanaler. Først kommer alt i gjenstandens liv som ligner mest på NRK, deretter TV2 kanskje, DIscovery må være med, JETIX er jo også en kanal, og gjenstandens liv skildret i kanalen Eurosport kan kanskje være interessant?
- Man kan se for seg en lignende ordning hvor kapitlene i boka har navn etter våre politiske partier. Første kapittel skildrer personen som kristelig folkeparti, midterste kapittel blir nok Senterpartiet og hvorfor ikke slutte med FRP?
- Jeg overhørte en samtale mellom to pensjonister på biblioteket. Den ene fortalte den andre at i går hadde han vært på Nille og kjøpt yttermatte. I dag skulle han i samme butikk for å kjøpe innermatte. Det er jo en super todeling. Mitt liv som innermatte. Mitt liv som yttermatte. Og så kanskje et tillegg om de gangene man ikke holdt seg på matta i det hele tatt?
Dette må jeg si er sterke forslag! Jeg får umiddelbart ideer for hvordan TV-Norge-vinklingen på Amalie Skram må bli. Et spektakulært program vil det bli. Muligens litt ufint, og godt over grensen til privatlivets mye omtalte fred. NRK2-programmet vil kreve mer arbeid, det får vi komme tilbake til.
:)
Selv har jeg, som et forsøk, rotet meg langt inn i arbeidet med å forstå og sortere Amalie Skrams liv i to hovedkategorier: a) Det som angår den ytre verden og b) det som angår den indre verden.
Men DE grensene er ikke lette å trekke, jeg lover! Hvor plasserer for eksempel diktningen seg? Angår den den indre eller den ytre verden? (Man spør seg. Men får man noe svar? Bortsett fra de man lager seg selv, og prøver å argumentere for så godt man kan?)
Her ser jeg vi er igang og det er bra med engasjerte og motiverte lærekrefter og masterstudenter. Likte godt metaforen om inne- og yttermatte, Kjetil.
Selv er jeg på den litt mer pragmatiske utfordringen foreløpig:
a) Kommer ikke inn og får gitt dere min blogg–adresse på Ommununds oppslag om det.
b) Kommer ikke inn på forelesningene selv om jeg husker passordet.
Marianne eller andre: Tror dere dette kan ha med IKT-plattformen vår (=NAVs) som er veldig streng å gjøre?
Kommentaren til Janne om bruk av fremmedord og fagord i fagtekster, er viktig. Det er essensielt for oss å diskutere den. Håper mange vil kaste seg på!
Hvor får man gode råd om språk? Ordet “paraprakse” fikk meg til å flakse over til Språkrådet. Det må jo være en bra plass for dem som ønsker råd om språk, eller? Her er hva jeg spurte dem om, og hva de svarte:
Ordet “paraprakse” fant jeg i boka “Skaff deg eit liv” av Walton. Jeg har ikke klart å finne det i noen fremmedordbok.
1. Hva betyr ordet? Hva er etymologien bak det?
2. Hva synes Språkrådet om å bruke et ord som ikke engang lar seg finne i fremmedordbøker? Riktignok gir Walton et sted i boka selv en slags forklaring. Det hjelper lite når han bruker ordet i helt andre deler av boka og det er nettopp denne delen man har på pensum.
Vennlig hilsen
Kjetil Dybvik, Sandefjord
Hei!
Takk for spørsmålet.
1. Ordet ‘paraprakse’ er, som du skriver, ikke å finne i noen fremmedordbok, men det er tydelig at ordet er danna etter gresk ‘para’, som betyr “ved siden av, utenfor, imot, i tillegg” (Bokmålsordboka), og ‘praxis’, som betyr ‘handling’ eller ‘utøvelse”.
Det er relativt utbredt i en del fagkretser både å låne ord fra gresk (eller latin) og å danne nye ord med greske ordstammer. I litteraturvitenskaplige tekster finner en gjerne ord som parafrase (av ‘para’ og ‘phrasis’) og paralepse (‘para’ og ‘lepsis’).
Det er nok vanligere å bruke greske ord på engelsk, og ‘parapraxis’ er ganske riktig en del brukt i engelskspråklig litteratur. Ifølge Oxford English Dictionary skal ordet først ha vært brukt i 1916 i en engelskspråklig oversettelse av Sigmund Freuds verk. Ordet Freud brukte på tysk, var ‘Fehlleistung’, altså en feilreaksjon. Jeg har ikke inngående kjennskap til psykoanalysen, men etter det jeg har lest i dag, kan slike ‘Fehlleistungen’ være både forsnakkelser og andre glipper. Jeg har ikke lest boka til Walton, så jeg veit ikke om det er slik han bruker begrepet.
2. Når det gjelder Språkrådets holdning til bruken av fremmedord, siterer jeg fra hjemmesidene våre: “Me har mange ord av framandt opphav i språket vårt. Stundom gløymer me at det ofte finst heimlege ord som like gjerne kan brukast.” Opphavlig norske ord kan med fordel brukes mer både i fagtekster og andre tekster.
Det kan likevel være gode grunner for å bruke fremmedord i fagtekster, der det ofte finnes en fagterminologi som er relativt likelydende på ulike språk. Da er det imidlertid rimelig å forvente at disse termene blir definert i det de introduseres.
Forfatteren vil trulig være takknemlig for å få den samme tilbakemeldinga som du har gitt til oss.
Vennlig hilsen
Daniel Ims, førstekonsulent
Voldsomt engasjement fra Walton om – om mot! – biografene våre. Han virker nesten sinna, i veldig opposisjon. Men artikkelen var jo strengt tatt ikke bare Waltons stemme, så vi fikk jo mer valuta enn bare skillingen hans. For jeg synes hovedbudskapet hans det ble litt fattigslig. Forfatteren gjentok seg selv utallige ganger om at biografien er en uinteressant konstruksjon, kronologien er udugelig og det dummeste en biograf kan gjøre er å søke etter helheten. OK, budskapet er oppfattet. Men han går ikke langt i å komme med alternativer, unntatt kroppsmodellen, som jeg skulle likt å se hvordan rent tekstlig (innholdsmessig) kom til å skille seg fra andre biografier. På den annen side så skader det ikke å lese en sjangerkritisk redegjørelse fra en som kan sine saker. Når det gjelder diskusjonen som Merete inviterer til, så har jeg personlig problemer med å legge inn for mange tunge akademiske fremmedord eller fagterminiologi i den selvbiografisk teksten (Oppgave 1), det føles ikke naturlig. Skulle dette være et poeng, eller et utviklingsmål, så skal jeg nok likevel kunne gjøre det. Men jeg ønsker ikke at slike ord i seg selv kan bli oppfattet som en konstruksjon, nesten som en positur. På spørsmålet om det kronologiske komposisjonsprinsippet, så snakker vi alvor. Det blir en smule dristig å prøve seg på en selvstendig komposisjon, så jeg holder meg nok til den kronologiske som jeg er begynt på. Hva skulle alternativet være? En selvbiografisk fagpresentasjon bygd på en klassisk mobiltelefon-struktur? Med pipelyder, tilgjengelighet, dirring og utholdenhet. God å holde til øret og lett å taste på? Skulle derimot mobiltelefon-strukturen slå an, så kan jeg jo bli berømt i indre kretser. Jeg ser det hele for meg, med julehandelen de neste årene som domineres av biografier bygd opp på Nokia-læren eller Motorola-tesen. Men er jeg redd 2015-kullet av sakprosa-studenter vil få nok en Walton-lemmen som pensum. Og det skal jeg spare dem for.
Dette er jo en strålende tilbakemelding! Stor takk til Daniel Ims. Nå er det RETT FØR jeg sender en lenke til Mr. Walton, her.
Først en liten oppklaring – at jeg ikke forstod en del ord og utrykk Walton bruker i sin bok er ingen kritisk innvending eller provoserende på noen måte . Jeg tenker at hvilket språk og ordforråd forfatteren bruker er helt avhengig av hvilken målgruppe han har og ønsker nå. Jeg er i utgangspunktet langt fra hans målgruppe, men ut fra det studie jeg har valgt skjønner jeg at jeg må lese meg opp på dette feltet :-) Jeg skrev dette for å få litt bistand fra mine svært godt skolerte medstudenter og det fikk jeg ! Men jeg ser at det kan missforståes.
Det som provoserte var hans bruk eller etter min vurdering misbruk av ordet “krise” om Biografien i dag, og hans nedlatende ordbruk (antiintellektuelt, sløve, hjelpelaust vage, innhaldstomme) i vurderingen av andres teorier og metoder f. eks i f.t. Edel. Jeg oppfatter hans skriveform som bombastisk og at han fremstiller seg selv som den som sitter med “fasiten” og “sannheten”. En slik form og skrivestil fikk meg til å assosiere til en selvgod professor. Han klare ikke å overbevise meg om at “Kroppen” er en mye bedre og riktigere struktur for en bigrafi enn Kronologien. Men jeg er helt blank på dette feltet…så kanskje jeg vurdere denne teksten ganske annerledes etter et par år på dette studiet..
Hei Marit,
passordet har bare små bokstaver….det skal gå på alle platformer.
Vi har stengt den aktuelle lenken fordi det var så mange andre som svarte :-) folk som ikke går her hos oss….
Send meg din adresse så ordner vi det pr mail
mh@hive.no
Jeg gleder meg over engasjementet i denne diskusjonen, folkens! I skriveundervisningssammenheng pleier jeg å snakke om det jeg kaller KNIRKET: Det er det som oppstår når man i faglig sammenheng leser eller hører noen påstå noe (i dette tilfellet Walton om kronologien i biografiske tekster), og det oppstår et tydelig knirk, som når døra ikke går helt igjen, men blir stående på gløtt og slipper inn en kald trekk. Man tenker: “Men dette kan da umulig stemme!”, eller “slik vil i hvert fall ikke jeg skrive min tekst!”, eller “her må det større presisjon til”. Og fordi knirket er ubehagelig (det hadde selvsagt vært deilig om alle dører gled igjen med et lekkert, lite knepp, med andre ord at man kunne lese seg til “hvordan det egentlig er” i pensumbøker, men slik er det jo ikke, i hvert fall ikke på masternivå), blir man nødt til å “tenke sjæl og mene, måtte stå for det man gjør”, som Trond Viggo stadig insisterer på.
Den gode nyheten i dette er at det er nettopp i dette “tenke sjæl og mene”, denne refleksjonen og konkretiseringen av egne erfaringer og tanker som man må gjøre som resultat av knirket, at den egne stemmen oppstår; det “fingeravtrykket” som gir særpreg og autoritet til den egne teksten. Jeg har med andre ord godt håp for håndteringen av tidens gang i de selvbiografiske tekstene deres!
Jeg vil for øvrig anbefale å ta en tur på biblioteket og kikke på Waltons egen Ivar Asen-biografi, for å gjøre dere opp en mening om hvorvidt dere syns hans eget, alternative og ikke-kronologiske grep fungerer. Her et par lenker som kanskje kan være av intereresse:
http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9616/aasen.htm
http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article2342107.ece
Selv mener jeg at Waltons bok er noe av det friskeste, mest personlige, tankevekkende, modige og faglig mest oppdaterte jeg har lest på dette fagfeltet på lenge, også sammenliknet med det jeg leser på engelsk. Men for den som syns det blir i friskeste laget, er også Marianne Egelands Hvem bestemmer over livet? god, og den kan jo være et alternativ med tanke på hva dere vil legge opp på pensum:
http://www.universitetsforlaget.no/boker/spraak/litteraturvitenskap/katalog?productId=674266
Noe annet som slår meg som interessant ved denne diskusjonen, er at verden nå ser svært annereldes ut enn for bare få år siden med hensyn til rammene for denne typen faglige samtaler. Ved et par tasteklikk kan jo diskusjonsobjektet selv få sin stemme med i laget. Men før man åpner for den diskusjonen, må man jo spørre seg: Ønsker vi å diskutere dette med Walton selv? Er vi interesserte i hva han mener? Eller føles det tryggest å teste ut egne meninger “blant våre egne”?
Og, hvis vi skal snu på flisa: Dersom dere selv var fagbokforfattere som hadde endt på pensum til en gjeng engasjerte masterstudenter (det vil jeg jo håpe at dere gjør), og de hadde kritiske merknader til boka deres; hadde dere selv da villet være med i diskusjonen? Dere ville jo også bare ha vært et tasteklikk unna…
Vi har forøvrig invitert Ivo de Figueiredo til samlingen den 31. okt. Jeg har fortalt ham at diskusjonen om kronologi i biografisk arbeid er et hett diskusjonstema, og jeg vil tippe at han har et og annet å si i sakens anledning.
Og så, til slutt, (før jeg vender tilbake til arbeidet med å finne ut hvorvidt jeg skal bruke kronologien som komposisjonsprinsipp i biografien jeg jobber med.. ): på det siste lysbildet fra forelesningen min fra forrige uke finner dere en oversikt over ulike typer biogafier, fra den strengt “vitenskapelige” til det som må kalles fri diktning. I kompendiet finner dere så et utdrag fra fjorårets Nordisk råds litteraturpris-vinner Sara Stridsbegs Drömfakultet, som er en biogafisk roman om den historiske personen Valerie Solanas (det var hun som skjøt Andy Warhol i sin tid). Stridsberg skriver mildt sagt “kronologisk ukorrekt” i sin bok, men har altså fått mye ros for sitt grep. Les, lytt etter eventuelle knirk, og spør dere: Hvilken effekt oppnår forfatteren med sitt grep? Hva er å vinne og hva er å tape på hennes måte å komponere tiden på i denne boka? (for den som sliter med å lese svensk, er boka forresten nylig oversatt til norsk. Sjekk på biblioteket.). Dere finner også et utdrag fra den sterkt selvbiografiske Austerlitz av Sebald (som vi så vidt diskuterte i forrige uke). Han komponerer sin historie på en ganske annen måte. Hvilke grep bruker han? Hva oppnår han?
Dette skal vi diskutere på neste samling.
Vel, ved nærmere ettertanke er det, når jeg tenker meg om, strengt tatt først til samlingen 3./31. okt at dere er anbefalt å lese Stridsberg.
(Akk, denne kronologien. Jeg syns i prinsippet at dere skal lese alt samtidig. Alt henger sammen med alt. MEN DET ER SÅ VANSKELIG Å FÅ TIL I PRAKSIS. Og etter min erfaring er det praksis som gjelder i det lange løp. Altså må man finne en måte å ordne kronologien på…)
Jeg synes at Walton kritikk av kronologisk framstilling som et grunnproblem ved biografien, er en meget god og gjenkjennende refleksjon. Å forstå livet kronologisk er den samme feilslutning som forestillingen om at vi stadig vokser, utvikler oss og beveger oss opp og fram. Den kronologiske framstillingen er tiltalende for det den gir en form og en struktur som gir mening. Det er lettere å bygge opp en historie kronologisk, men denne logikken, meningen er kun en konstruksjon i ettertid og har lite med det levde livet å gjøre, mener nå jeg. Å følge et liv kronlogisk er litt sånn – båten blir til mens du ro……….
Jeg skjønner godt hva Janne snakker om. Og jeg er enig i hennes refleksjon over forfatterens språkbruk og ståsted.
Så er det vel slik at dette må leses bl.a. i lys av hvilket publikum forfatteren henvender seg til. Boka er, slik jeg oppfatter det, et innlegg i en pågående debatt i et akademisk miljø i en (forholdsvis) trang tematikk. Og der er det kanskje viktig å bruke ord som bare enkelte innvidde forstår, nærmest for å si: Se på meg! Jeg er innenfor!
Det ville vært arrogant, dersom boka var blitt lagt ut i et kjempeopplag og tiltenkt den “alminnelige” leser. Men det er den nok ikke.
Det blir et stammespråk, og trikset er vel kjent i de fleste fagmiljøer.
Vi får forsøke å styre utenom disse skjærene, Janne!
Forøvrig har jeg en tendens til å være enig med Walton m.h.t. kronologi i biografier – en erkjennelse jeg har vunnet i forbindelse med arbeidet med oppgave 1. Det er muligens slik at de strategiske valgene man bevisst eller ubvevisst gjør for å utvikle en biografisk tekst har noe med saken å gjøre, men slik som jeg har lagt om min oppgave, ville en kronologisk fremstilling i hvertfall ikke gjøre det enkelt for en leser å følge med.
Så – for å ta utfordringen fra Meretes forslag i kommentar 7: Jeg brukte lang tid og masse tenking på å bla i min egen fortid, ordne og rydde. Nå er jo ikke 15000 tegn all verden, så jeg synes jeg må finne en ramme om biografien. Kort fortalt har jeg ryddet såpass kraftig i hodet (men ikke kastet noe, sli jeg pleier å gjøre når jeg rydder skrivebordet) at jeg har kommet med på 4 hovedelementer. De fire viktigste elementene rundt meg opp gjennom årene, som jeg mener har gjort mest for å danne meg slik jeg nå er.
Disse fire områdene beskriver jeg – hver for seg, og uavhengig av hverandre, for så – i en 5. avdeling å samle trådende til en, etter min mening, troverdig presentasjon av meg – med andre ord: Hvorfor jeg nå en gang er som jeg er.
Dermed har jeg på mange måter gått utenom hele kronologi-problematikken, og håper at veileder og medstudenter får noe ut av det.
Jeg e altså uenig med Kjetil i sin ganske så spissformulerte påstand om at “Ingen slipper undan kronologien”. Forøvrig, Kjetil: Kjempegod ide å ta kontakt med forlaget! Og en strålende tilbakemelding. Takk skal du ha!
Eg synes ein godt kan bruke fagspråk i ein sjølvbiografi. Men det kjem an på kva som er formålet med fagspråket. I den sjølvbiografien de skal skrive, vil eg tru det er meir behov for å reflektere over eige fagspråk, i og med at de skal skrive om dykk sjølve som fagpersonar. Ein fagperson har naturlegvis eit fagspråk. I biografien kan det vere interessant å diskutere om ein er ein fagperson, og om ein er det, har ein då eit fagspråk? Korleis ser dette språket ut? Eg tenkjer her på Evas forelesing om fagspråk, og også på den forelesinga eg hadde om retorikk. Retorikkens kjerne er at du først må forstå noko sjølv før du kan forklare det for andre. Vi tileignar oss fagspråket gradvis. Ei tilnærming kan vere å tenkje over kva fagord du bruker i dag som du ikkje brukte for ti år sidan. Vanskelege ord er ikkje berre vanskelege. Dei viser også veg inn i nye tankar. Slik tenkjer eg om den saka! Håpar Walton kastar seg inn i debatten.
Hos Augustin, som dere også har fått kopi av, som skrev sine bekjennelser rundt 400 e.Kr., og som dermed må regnes som en av de første selvbiografer, finner man noen interessante tanker om tid. Jeg siterer på engelsk, for dette er en del av bekjennelsene som ikke er med i den norske oversettelsen dere har fått (11 brev):
“It is now, however, perfectly clear that neither the future nor the past are in extistence, and that it is incorrect to say that there are three times — past, present and future. Though one might perhaps say: “There are three times — a present of things past, a present of things present, and a present of things future.” For these three do exist in the mind, and I do not see them anywhere else: the present time of things past is memory, the present time of things present is sight; the present time of things future is expectation”.
(Sitert i: Olney, J. )1998). Memory & Narrative. The Weaving of LIfe-Writing. Chicago & London: University of Chicago Press, s. 3.
De kunne tenke på 400-tallet og…
Inspirert av Kjerstis innlegg har jeg utarbeidet følgende forslag til errata-ark for kronologiske biografier
Forfatteren vil gjøre oppmerksom på mulige farer for forføring som følge av at denne biografien er bygd opp kronologisk. Forfatteren innrømmer at strukturen er et billig triks, som bygger på den antagelse at de fleste leserne har en lineær tidsoppfattelse og at årsak-virkning tenkning er lettfattelig – og sterkt utbredd. Spesielt gjøres det oppmerksom på at de slutninger som gjøres, av så vel leser som forfatter, bygger på konstruksjoner som ikke nødvendigvis har noen direkte forbindelse med det egentlige livet biografens objekt levde. Det er også på sin plass at forfatteren minner om at hans/hennes objekt kan beskrives i helt andre strukturer, men at man likevel ikke slipper unna konstruksjonsproblemet.
I tillegg vil jeg si at jeg er enig i at Waltons artikkel er en god refleksjon. Og for meg har den blitt veldig mye bedre etter at innleggene har strømmet inn på bloggen.
Dette må jeg si er utmerket! Jeg fryder meg. Nå er vi virkelig inne på noe her!
Dersom du koster på deg å skaffe deg Waltons bok, vil du se at du nå arbeider helt i hans ånd: Helt til slutt i boka kommer han nemlig med et nokså humoristisk “Framlegg til ei yrkesutdanning for biografar”. Hans korte begrunnelse for denne utdannelsen er:
“Menneskelivet er noko skjørt og sårt, og det skal takast vel vare på. Likevel slepp vi folk laus på livet til kvarandre utan den minste opplæring eller tilløp til vidareutdanning.”
Walton mener at et slikt studium som har foreslår, bør gå over to år og gi 120 studiepoeng — med andre ord nokså likt det løpet dere nå befinner dere i. Han går nokså detaljert til verks for å beskrive hva innholdet i et slikt studium bør være. Og han avslutter slik:
“Opptakskrava til studiet bør naturlegvis vere beinharde. Eitt godt vilkår å sleppe studentar inn på er at dei pliktar å biografere ein person som vart minst ti år eldre enn dei sjølve er når dei skal begynne å skrive. I og med at evna til å leve seg inn i livsvilkåra til et menneske som er eldre enn oss sjølve, er så skral som ho er, vil dette tiltaket sikre den nødvendige kritiske distansen, iallfall i ein del av biografien.
Lokalisering: Ein føreset at studiet vert lagt til Institutt for komparativ ironi, og at ein så fort som råd kjem i nettverk med institusjonar i Finland”.
Men dere? Hvis ingen protesterer i løpet av dagen, sender jeg lenke til denne diskusjonen til Stephen Walton selv. Enige? Jeg syns det vil være spennende å finne ut om han har noe han vil melde! Klarer vi å fange hans oppmerksomhet? Har vi, for eksempel. ordlagt oss på en slik måte at han forstår hva vi mener? Hva tenker han om oss som tenker slik? (Husk det jeg sa i forelesningen min om evnen til å desentrere seg: “Hva ser de andre når de ser meg?”)
Har vi klart å overbevise ham til å skifte mening om kronologien som komposisjonsprinsipp i biografisk skriving?
God ide, Merete! Han er kanskje interessert i å lese debatten som innledningen til hans bok har skapt.
Jeg er enig med Roar. Jeg synes Walton godt kan inviteres inn i dette rommet. For øvrig har jeg lest om Chronos på Wikipedia i dag. Han er legemliggjøringen av tiden. Han oppstod fra det opprinnelige kaos, og er ofte avbildet som en gammel, gråhåret mann med langt skjegg.
Og jeg spør meg selv, for det for tiden ingen andre å spørre: Har vi lagt for lite vekt på skjegg i denne debatten?
Dessuten legger jeg merke til at selv tiden og kronologien har utviklet seg fra kaos. Kaos og kronologi er utvilsomt knyttet til hverandre. Likevel tviholder jeg på mitt tidligere innspill: Ingen slipper undan kronologien!!!
Det er greit for meg at Walton får se debatten vår, men ideelt sett kunne jeg tenke meg å moderere ett og annet ord fra min egen deltakelse. Det er jo ikke sikkert han synes det er så hyggelig å bli assosiert med en lemmen. Jeg var nok ikke tilstrekkelig desentrert, Merete. Uansett, debatten har bidratt til at artikkelen har fått sin viktige funksjon. Jeg har på dette grunnlaget endret syn, og har lært mye av Waltons sjangerkritikk. Det er jo like fullt slik at vi må tenke selv, og det er like fullt slik at det ikke finnes noe svar. Derfor har Waltons sterke ytringer, og den påfølgende debatten, forhåpentligvis vært av betydning for meg når jeg skal utvikle meg som biograf. Kronologien som metode er tydeligvis vanskelig, og det første steget på å skrive bedre biografi er nok å være seg denne vanskeligheten bevisst.
Da har jeg snakket med Stephen Walton på telefonen — han syntes å være i utmerket humør og hilser dere energisk. Han har fått lenke til diskusjonen, men ba meg gi beskjed om at han kommer til å være på foredragsturné rundt på Vestlandet den kommende uken, så det er nok ikke sikkert at han får anledning til å se nærmere på diskusjonen vår før etter det.
(Vit også at innleggene dere skriver her på bloggen må godkjennes av noen, og disse “noen” har, i likhet med dere, ett og annet å gjøre i tillegg til å sitte og passe på om det er kommet nye innlegg inn — så ikke fortvil om det tar en stund fra dere skriver et innlegg og til dere ser det ute på sidene.)
Når det gjelder å desentrere seg, Bjørn; det er ingen enkel sak, det der. Det er som regel når man ser hva man har skrevet at det går opp for en hva man mener, og det man mener er jo som regel (og forhåpentligvis) hele tiden i utvikling etter hvert som man gjør nye erfairnger. Er det ikke slik faglig og intellektuell utvikling foregår, da? Man kommer ikke utenom prosessen — heller ikke bevisstheten om at både språket og tiden er som de er og fungerer som de gjør. (Mener i hvert fall de som har tatt den lingvistiske vending inn over seg for fullt… :) )
Og med hensyn til Chronos, kaos og skjegg, Kjetil: Det springende punktet her er vel hvorvidt Walton har skjegg. Dette bør han være best kvalifisert til å svare på selv.
Den beste definisjonen på tid er forresten ikke Augustin sin syns jeg, men denne, som jeg ikke husker hvor jeg har lest: TID ER NATURENS MÅTE Å FORHINDRE AT ALT SKJER SAMTIDIG.
La oss prise oss lykkelig over at tiden fins, sier nå jeg. Det haddde blitt fryktelig kavete uten.
Og om noen har lyst til å fortsette med å utvikle sine tanker om faglig posisjonering og selvfremstilling, kan de jo begynne å lese på utdraget fra Goffmans Vårt rollespill til daglig. Den teksten henter sine eksempler fblant annet fra hotelllivet på 50-tallet, og mye har skjedd i verden siden da. Ta nå frem deres utmerkede evne til abduksjon og bruk Goffmans tanker på vår egen verden, som for eksempel innebærer diskusjoner og på selvfremstillinger på nettet, slik vi gjør det nå.
Hva finner vi?
Hva ser de andre når de ser oss? Walton, for eksempel?
Interessant debatt om Waltons biografisyn! Jeg kan også henvise til et annet sted i boka som riktig nok ikke er i pensum: “Lèt det seg gjere å skrive ein god modernistisk biografi” som er et foredrag han holdt i Norsk Biografisk Selskap (s.77). Her kontrasteres den moderne (realistiske) biografien med den modernistiske der sistnevnte har følgende trekk: Synliggjøring av struktur, ironisk distanse mellom fortellerstemme (ikke nødvendigvis identisk med biografen) og gjenstand, åpen for alternative tolkninger, mytekritisk, ha en forestilling om et subjekt(!) og til sist hvordan subjektet skapte seg et handlingsrom under de gjeldende vilkår og normer.
Her har han også skissert noen praktiske løsninger. Problemet med kronologien er at den antyder en vei uten mulighet for sideveier der trafikken er enveiskjørt og der reisens mål er fastlagt før start. Med andre en beskrivelse preget av en sterk kausalitet der subjektet beskrives ut i fra hvordan det ble til slutt.
Waltons alternativ er tremetaforen (etter Lagercrantz) som også kan kombineres ved veimetaforen. Treet kan tilby en kronologi (stammen) men med alternative grener som åpner for handlingsrom som karriereveier, samlivsforhold og andre prosjekt. Røttene kan kanskje illustrere hvordan vi skapes som subjekt enten det er arv, miljø og oppvekst. Bladene (og frukter) kan være det vi skaper, litterært eller biologisk. Og så videre ………..
En annen løsning er ringpermmodellen der leseren får i oppgave å lage kronologien slik enkelte leste Waltons Aasen-biografi. Disse begynte gjerne med de kroppsdelene (de “juicy” delene?) de likte best og bladde seg frem og tilbake.
En annen problemstilling som biografer sjelden teoretiserer over er hvordan subjektet dannes; altså subjektoppfatninger. Det kan sondres mellom på den ene siden subjektet som gitt (determinert?) og subjektet som skaper av seg selv (jfr. The Secret). På den andre siden kan subjektet sees på som et rent individ og som en sosial deltaker. Kanskje burde enhver biograf bekjenne sin oppfatning av sitt objekt og kanskje seg selv?
He-he. Jeg ser at Hans-Arnulf også beit seg merke i at ordet “juicy” ble brukt noen ganger under første samling. Det kunne jo forsåvidt vært et spørsmål til en kviss: Hvem var de tre som tok ordet “juicy” i sin munn under første samling? Nå spør jeg: Hva har det at et slikt ord sprer seg, nærmest som ild i tørt gress, med den lingvistiske vending å gjøre?
Jeg har bedrevet litt “sidesporing” i Skaff deg eit liv. Disse sitatene kan vel peke i retning av at heller ikke Walton er helt på kollisjonskurs med kronologien.
Slik ser jeg det iallfall selv: Det er ikke det at tid ikke eksisterer. Det er ikke det at kronologi er modent for skraphaugen. ”Det er en tid for alt” står det i et fint bibel-avsnitt. Jeg tror det er en tid for kronologien også.
Så var det disse sidene jeg har sporet opp. Først en som er i tråd med det Hans Arnulf skriver:
Side 90: ”Ein kan tenkje seg eit liv skrive ut frå trestrukturen, for så vidt med ein klar kronologisk profil frå frøet spirer til livsverket rotnar på rot: Dette ville iallfall vere kronologi med eit klart metamedvit, og det er det som er poenget.
Side 80: ”(…) det som etter mi meining er ein av dei aller mest vellykka realistiske biografiane, den som Dag Østerberg i 1993 med både sterk innleving og identifikasjon skreiv om nettopp Satre.”
Altså mener også Walton at det finnes realistiske, eller moderne, biografier, som er mer vellykka enn andre. Uten at jeg har lest biografien det snakkes om, regner jeg med at den ikke er bygd opp uten kronologi. Igjen: All kronologi er ikke søppel.
Side 67 – 76: Her skriver Walton overbevisende, synes jeg, om hvorfor nettopp kroppen egner seg som ei beingrind å henge stoffet på.
Siste avsnitt side 59 – 67: Mange godbiter til den som vil argumentere for at kronologi er noe herk!
Side 33ff: Positivismen får gjennomgå.
Side 32: Den moderne biografi summeres opp i fire definerende innslag.
Side 28: ”Individualisering, og dermed biografien, er eit utprega krisefenomen.”
Altså, det skrives flere biografier i krisetider. Legg merke til at det har vært perioder i nyere norsk historie hvor det har utkommet bare få biografier, mens den nå igjen har en ”blømingstid.”
Side 22: ”For det første bør ein ikkje underslå kor mykje kronologien har å seie.”
Side 23: ”(…) ein kjem ikkje bort frå kronologien kor som er.”
Dette er løsrevne sitater, tatt ut av en sammenheng, jeg vet det. Likevel er jeg tilbake ved det jeg før har sagt: Ingen slipper undan kronologien! Men, – i hvilken grad man bruker den, og hvordan man bruker den, det må man ha en metabevissthet rundt.
Dette må jeg virkelig si er juicy innspill. (Juicy er et ord jeg har brukt altfor lite i det siste, og jeg frykter at jeg ikke var av dem som brukte det på siste samling. Det må det nå bli en slutt på. La oss minne hverandre på dette ordet på kommende samling.)
Jeg fryder meg over diskusjonen.
Ord blir fattige når jeg skal beskrive denne fryden.
(DET er nemlig også et problem som biografen, i hvert fall jeg selv som biograf, må ta stilling til: Dette grunnleggende faktum at ord er fattige. I hvert fall sammeliknet med det meste annet som det er naturlig å sammenlikne med.
Kroppen, for eksempel. Ord er liksom bare — ord. Mens kropp er …. kropp.
Ivar Aasens kropp og Amalie Skrams kropp hadde nok en del basalt forskjellige trekk, men de hadde det til felles at de var VIRKELIGE. Dessuten at de ikke lenger er virkelige. Og hva gør man da? Da står man tilbake med ordene.)
Derimot fryder meg meg mindre over at bildet mitt i spalten til høyre faller ut en gang i døgnet omtrent, til tross for iherdige forsøk på å få det til å fste seg.
Jeg tror kanskje WordPress syns dette med bilder av oss blir litt for virkelig. WordPress foretrekker ord — det ligger i navnet.
Siden Merete slår et slag for bruk av ordet juicy, stiller jeg meg gjerne i spissen for FMIAJO (Folkebevegelsen Mot Innføring Av Juicy Ord). Det må da finnes greie norske formuleringer, eller er vi på startstreken av innføring av vårt eget stammespråk. Hva synes i så fall Janne om slikt?
Saftig innlegg, Roar. Ikke juicy i det hele tatt. Saftig. Et altfor lite brukt ord, etter mitt syn.
Jeg kom forresten på et intervju jeg gjorde med Stein Mehren i sin tid, da jeg var redaktør av Vinduet. Der kommenterer han noe som har å gjøre med vår diskusjon:
“Jeg prøver kanskje å vokte over det bildet andre får av meg, fordi selve den kunstneriske frihet er forbundet med det å eie sitt eget bilde. Det har slått meg i hvilken grad dagens biografer forbauset avslører kunstnerens forsøk på å skape, styre og kontrollere mytene om seg selv. For det er vesentlig for en kunstner å unnslippe de andres omdømme. Først i den grad kunstneren unnslipper sine foreldres, søskens, slektningers, gjengens, kunstmiljøets og medias grep om hans selvbilde — først i den grad kan han bli selvstendig kunstner. Dette er det ikke en eneste av biografene som helt ut forstår, der de avslører og river maskene av sine ofre. I ettertid spiller det selvfølgelig heller ingen rolle. Det står eller faller verket på seg selv. Men for å skape et verk, er det tvingende nødvendig å eie sitt eget selvbilde. Ja, i siste instans er det selvbildet som er verket. Så får senere generasjoner si hva de vil om kunstnerenes ynkelige, nevrotiske, stormannsgale, sårbare person bak selvbildet — verket kan ingen motsi.”
(Vinduet 4/95)
Jeg konstaterer at blogg er et medium som er ganske uforutsigbar i forhold til tema! Hadde ikke tenkt å utløse en slik “juicy” debatt, men konstaterer også at ordet har flere betydninger (Collins Cobuild Essential Dictionary): 1. Saftig (f.eks. frukt) 2. Noe interessant eller koselig (f.eks. tittelen på en biografi) og 3. Beskrivelse av spennende seksuell atferd (f.eks. den unge dikterens seksuelle eskapader.
Altså: Biografien hadde et saftig innhold både på grunn av den saftige tittelen og for forfatterens saftige eskapader.
Fungerer bra?
Da ble jeg glad og fornøyd også:-) Saftig er en fullgod erstatning for juicy, og en del av min faglige integritet som dere får høre/lese mer om i oppgaven til neste samling. Jeg tenkte å melde meg inn i Roars forening FMIAJO (Folkebevegelsen Mot Innføring Av Juicy Ord). Men med ett forbehold: At foreningen finner et nytt navn, da jeg som ny i NAV og generelt som ansatt i staten som florerer av ikkeforståelige forkortelser for satsinger, er motstander av slike forkortelser også.
Men nå har foreningen opphørt å eksistere før den ble etablert, takket være ordet “saftig”!!!
Til biografidebatten og Merete: Jeg håper og tror at forlagene hvor biografier blir foredlet og distribuert påser den kritiske distansen og etiske dimensjonen med å gå inn på et menneskes liv. Har jeg rett? De kan vel refusere manus som er “håpløst nært” f.eks?
Selvbiografier utgitt av Valla, Bondevik eller Mia Gundersen er vel annerledes, siden de skrives av folk i live og som bestemmer selv hvor privat/tett stoffet blir. Men at selvbiografer også bør ha medieløvene i sikte når de vurderer innhold som nedtegnes, har vi de siste årene jo sett flere eksempler på. Jeg lurer noen ganger på om kjendiser som skriver selvbiografier har reflektert tilstrekkelig på den dimensjonen. Og hvis de har: Er all pr, god pr?
Der ser du, Marit! Folkeaksjoner hjelper! Fram for folkelig engasjement! Det står vel bare igjen å se om Kjetil nå vil registrere hvem som tør å bruke ordet saftig, og hvor ofte, på neste samling!
Men er saftig et dekkende ord for hva man legger i begrepet juicy? Jeg aner en liten dreining av betydningen…
Det er ikke saftig. Det er ikke knusktørt heller. Håpet er at det kan være matnyttig. På bloggen min har jeg nå lagt ut en tekst jeg skrev i fjor om BIOGRAFISKE TEKSTER. Det er en eksamensoppgave. Jeg skrev den på tre timer. Langt fra å være formfullendt kan den kanskje likevel være med å gi en slags oversikt over de biografiske tekst-typer. Klikk deg inn på kdybvik.wordpress.com for å lese mer. Du finner teksten under “Oppgaver på Norsk 3″.
“Ja, i siste instans er det selvbildet som er verket.” Sitatet fra Mehren viser en subjektoppfatning der kunstneren fremstilles som autonom, som skaper av seg selv. “De andre”, altså det sosiale nettverket kontrasteres med selvet i kampen om ens selvbilde. Dikteren definerer seg selv i lys av denne kontrasten og skaper seg selv som verket. Diktning og liv flyter sammen og blir uatskillelige. Dette viser noe av problemene med den litterære biografien der dialektikken mellom liv og verk er komplisert.
For det andre er ikke Mehrens syn enestående blant kunstnere. Et eksempel er Hamsuns selvoppfattelse som også senere biografer har tatt til seg. Her fremstilles dikteren som i følge ELG-toposet; Ensom, Lidende og Genial. Ensom i kamp mot de andre, Lidende i kampens hete og Genial tross alt mot alle odds. Marianne Egeland har i “Hvem bestemmer over livet” bemerket forekomsten av dette toposet i mange biografier, kanskje spesielt i de som forfattere selv skriver om deres idoler. Finner de en selvbekreftelse i disse tekstene?
Forøvrig vil jeg gjerne henvise til en biografi om Hamsun av Jørgen Haugan, “Solgudens Fall” (2004), som sterkt i møtegår denne myten. Det gjelder både den yngre og den eldre dikteren og spesielt dikterens selvbilde sammen med senere biografers syn. Her får til og med Max von Sydow gjennomgå i rollen som den eldre Hamsun i filmen av Jan Troell. En mesterlig biografi som overgår Kolloens i analytisk og litterært henseende.
Til Marit:
Jeg ville ikke følt meg for bombesikker på det der med biografisk kvalitetssikring i alle forlag, gitt.
Men nå skal det også sies at jeg var med å utgi Jørgen Haugans Hamsun-biografi i 2004 på Aschehoug, så LITT bra arbeid gjøres det vel rundt forbi, tydeligvis, i hvert fall i følge Hans Amulf. :)
Idé: Lag et temanummer av nettidsskriftet Tekstualitet, som dere fikk presentert på forrige samling, om biografi og selvbiografi.
Les hverandres selvbiografier til oppgave 1 som mulig stoff, begynn å leke redaktører like gjerne først som sist. Det er definitivt raskeste vei til mål, både for den som vil bli en god skribent, og for den som sikter mot redaktørjobber, f.eks, i forlags- og tidsskriftbransjen.
Gjør et intervju med Stephen Walton til tidsskriftet, enten i virkeligheten, eller her på sidene! Still ham gode og vanskelige spørsmål!
Og lag enquete blant forrige kulls studenter!
Det er opplagt mye kompetanse på dette feltet blant dere. Et biografi-nummer av Tekstualitet vil være en fin publiseringsmulighet for de som blir antatt. de som på utgivelsestidspunktet har fått sving på fagbloggen sin, kan jo benytte sjansen til å lenke til den, og slik skaffe seg lesere også til annet stoff de skriver.
Det redaksjonelle arbeidet vil antakelig kunne sette i gang idékverna for større skriveprosjekter, f.eks. masteroppgaver, som dere jo skal skrive alle sammen.
Dessuten vil det være en ren gavepakke til neste kulls studenter som skal lære om biografi!
Erfaringsoverføring!
Akk, der våknet visst tidskriftredaktøren i meg, kjenner jeg. Det er gøy å lage tidsskrift.
En god idé, Merete, å lage et tidsskriftsnummer om temaet, ikke minst siden jeg også planlegger en masteroppgave om Hamsun-biografier.
Ellers ble jeg inspirert av oppslaget om “biography” i Wikipedia, spesielt av avsnittet “Multi-media forms”. Her peker forfatteren på en utvikling som peker mot blant annet nettbaserte biografier der en kan tilsynelatende kan publisere sin selvbiografi, illustrert med bilder m.m. som en måtte finne, og som er interaktiv (http://www.annoknips.com/).
Begrunnelsen er interessant i forhold til kronologidebatten: “Unlike books and films, they often do not tell a chronological story; instead, they are archives of many discrete media elements related to an individual person, including video clips, photographs, and text articles. Media scholar Lev Manovich says that such archives exemplify the database form, allowing users to navigate the materials in many ways (Manovich 220).
Er dette den formen for den modernistiske biografien slik Walton etterlyser? Hvilken stilling har bloggen i en slik fremstilling?
Side 283 i Walton:
Sjølvbiografien er altså i motsetning til den pessimistiske biografien ein optimistisk sjanger. Mens biografane fortel at “Han betalte” fortel sjølvbiografane at “Eg vann”. Same kor miserabel og botnlaust trøysteslaust ein vanlagnad av eit liv er, er det å skrive om det alltid ein siger. Å fortelje er å overvinne, åsetje ord på liding er å setje ho bort, og å ordne livet i narrative sekvensar er å skape orden i det. Kvar sjølvbiografi er en triumf. Det er derfor sjølvbiografier som IKKJE tematiserer djupe sår, bestialske brotsverk, stygge tap og låke bakholdsåtak frå vondsinna svikarar, framstår som uuthaldeleg pompøse, sjølvgode og til slutt komiske. Det er eit sjangerkrav at gjenstanden, altså det merkelege subjekt-objektet i den sjølvbiografiske forteljinga, iallfall må ha blitt prøvd. Han må ha hatt noko fælt å vinne over.
Så nå gleder jeg meg, en ren FAGLIG glede, selvsagt, til å lese om mine medstudenters bestialske brotsverk og så videre…
Det er jo grenser for hva en får plass til med 15.000 tegn da, Kjetil!
Takk for svar, Merete:-)
Jeg har vel hatt en anelse om at forlag refuserer eller utgir bøker ut fra det innsendte manus, uten for mange runder med bearbeiding. Derfor fint at vi får lære om hvordan manus blir best uten forlagsinnblanding -eller heller, Merete: Med forlaget i blant oss under veis i prosessen.
Skriver også her nå for å se om jeg har fått til et bilde og for å se om kallenavnet er endret.
Er faktisk ferdig med mitt selvbiografiske innlegg, men til gruppa mi: Skal vi gjøre som avtalt og starte leserrunden med å vedlegge våre tekster på mail hvor vi sender til neste på listen, men med kopi til resten? (Jfr oversikten fra Norunn). I så fall kan Øystein vente seg mail på mandag.
Forsto jeg det rett skal vi skal være ferdig med gruppas tilbakemeldingsrunde før 29.09 da endelig tekst skal leveres inn? I så fall: Vi har ikke så mye tid, da:-)
Til idéen om et biografi-nummer av Tekstualitet og også innholdet i oppgave 1:
Hvilke krav skal en stille til en biografi og til en biograf?
Dette kunne være et grunnlag for en enquete/intervju med andre studenter, litteraturvitere, praktiserende biografer, forleggere og kanskje også det lesende publikum! Og hvilke kriterier skal det være til vår selvbiografi som fagpersoner?
Stikkord kan være: Struktur (f.eks. kronologi), forholdet til sitt objekt, fortellerstemme, retoriske virkemidler, kildebruk osv..
Et spennende eksempel på den historiske vending http://www.hive.no/forskningsdagene/lunsjforedrag.htm
Og her er noen tanker om selvbiografisk skriving fra en av mine absolutte favorittbøker, Uroens bok av Fernando Pessoa:
”Jeg misunner – skjønt gjør jeg egentlig det? – de mennesker man kan skrive biografier om, eller de som kan skrive sin egen. Gjennom disse strøtankene uten sammenheng, skrevet uten ønske om sammenheng, forteller jeg likeglad min selvbiografi uten hendelser, min historie uten liv. Dette er mine Confessiones, og om jeg ikke sier noe i dem, er det fordi jeg ikke har noe å si.
Hvem har vel noe som er verdt å bekjenne, og hva skulle det tjene til? det som har hendt, har enten hendt alle mennesker eller bare oss; i det første tilfellet er det intet nytt, i det andre er det ubegripelig. Om jeg skriver hva jeg føler, er det fordi jeg dermed dulmer følelsene feber. Det jeg bekjenner har ingen betydning, for ingenting betyr noe som helst. Jeg maler landskaper med mine egne følelser. Jeg arrangerer en sansenes fest. Jeg forstår godt de kvinnene som broderer av sorg og dem som strikker fordi det finnes liv. Min gamle tante la kabal gjennom hele nattens uendelighet. Disse følelsesbekjennelsene er min kabal. Jeg tolker dem ikke, slik den gjør som søker sin skjebne gjennom kortene. Jeg prøver ikke å finne noen svar, for i kabal har ikke kortene noen verdi i egentlig forstand. Jeg vikler meg ut som et mangefarget garn, eller jeg lager figurer av meg selv slik en småpike leker fisken i garnet med en hyssingstump før hun gir den videre til en annens spredte fingre. Jeg passer på at løkken ikke glir av tommelen, deretter vrir jeg på hendene, og bildet blir et annet. Og så begynner jeg på nytt.
Å leve er å hekle med andres ønsker. Men tanken er fri så lenge man holder på, og alle forheksede prinser kan spasere i parken mens elfenbensnålen med den krumme spissen bukter seg opp og ned. Tingenes hekletøy … Tomhet … Ingenting …
Og hva kan vel jeg fortelle om meg selv? Mine følelsers skremmende intensitet og en dyp opplevelse av å fornemme, sanse … En skarp intelligens som knuser meg og en grådighet etter å slå tiden ihjel med drømmer … En død vilje og en kontemplasjon som vugger den som var den et levende barn … ja, hekletøy…”
Fra Fernando Pessoa: Uroens bok. Oversatt av Christian Rugstad, s. 15
Og Marit:
Det skal i rettferdighetens navn sies at det legges ned mye arbeid fra redaksjonelt hold i biografiskrivingen her til lands, i hvert fall i de forlagene jeg kjenner best (de store). Å utgi en biografi regnes som et stort løft for en redaksjon, også økonomisk sett, siden biografene ofte er “dyre i drift”.
Ikke desto mindre er det nok å gå til biografihyllene i en hvilken som helst bokhandel for å slå fast at det også kommer ut mange spekulative og rent kommersielt rettede biografier, gjerne om kjendiser. Enkelte av disse er såkalt “uautoriserte”, altså ofte skrevet mot den biografertes egen vilje og uten deres medvirkning, og det sier seg selv at “kvalitetssikringen” i slike biografiprosjekter kommer inn under en litt annen kategori enn når det dreier seg om Wergeland (som Ivo de Figueirdeo, som dere treffer mot slutten av måneden, kommer med biografi om rett hvert øyeblikk nå)
Å skrive om nålevende personer (f.eks en selv) innebærer i det hele tatt helt spesielle utfordringer. Hvilke hensyn skal man for eksmpel ta til den biografertes omgivelser? Kan man skrive sin hjertens mening om vedkommendes mor og far? Selv om de kommer til å ta sin død av det?
Eksempel på uautoriserte biografier finner man gjerne i skildringen av kjente næringslivstopper som John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og nå sist Olav Thon. Det interessante med de to biografiene om Thon, hvor den ene er autorisert og den andre uautorisert, er hvor divergerende de er i synet på sitt objekt. Dagbladets anmelder omtaler likegodt begge i samme artikkel og konkluderer med at sammen skaper de et riktig bilde av mannen, men ikke hver for seg! Dette synes som en lettvint løsning, selv uten å ha lest biografiene.
Et annet moment er hvorfor begge lanseres samtidig akkurat som i tilfellet med Førde-biografiene. Tilfeldig? Kanskje ikke?
La ellers merke til tittelen på en biografi om Leonard Cohen av Ira Nadel. Her har biograf og objekt laget en spesiell kontrakt som sondrer mellom den autoriserte og den uautoriserte biografien og tyder på en viss metabevissthet hos biograf (og objekt?). Den heter nemlig “Leonard Cohen” med undertittelen “en tolerert biografi”.
Har selv kommet godt overens med Walton “Skaff deg eit liv”, men lurer litt på hvor mye av dette som kan brukes i vår egen faglige selvbiografi. At jeg ikke kommer til å nevne mor og far i denne, og hvis jeg hadde funnet dem interessante for temaet, ville jeg skrevet det slik at de ikke tok sin død av det:-)
Men hvor mye annet enn litt refleksjoner skal litteraturen vi leser, gi til det vi skriver? Her kunne jeg nok fått mer matnyttig hjelp av en “slik skriver du en selvbiografi”-bok, tor jeg!
Thon biografiene var forøvrig tema på Sakprosa på P2 forrige lørdag. Det kan lastes ned som podcast. Skal man dømme etter programmet så har Hallgrim Berg begått en hagiografi. Forøvrig har jeg jobbet deler av helgen med noe som jeg tror må bli en uautorisert selvbiografi. Her blir det avsløringer. Mia Gundersen eat your heart out.
Da jeg litt impulsivt la ut noen synspunkter her for vel en uke siden hadde jeg aldri blogget før. Lite ante jeg om hva jeg gav meg ut på og hva det skulle avstedkomme. Jeg må bare si at dette har vært utrolig interessant! Jeg har fått utvidet min horisont og tenkt en del nye tanker. Takk til deg Merete for dine mange innspill, tips og linker og takk til alle dere andre – litt av et kull må jeg si ! Saftig er et OK ord – ingen problemer med å benytte det i tilknytning til frukt, biografier eller sex. Ser frem til å lese oppgaven din Martin – avsløringer er noe som trigger oss lesere – min oppgave er i så måte temmelig kjedelig. Men tilbake til leserne – i denne biografidebatten – hva med vår rolle og vårt ansvar for denne sjangerens utvikling ?
Selv drar jeg på ferie en ukes tid og skal ha en “nett fri” ferie :-)
Uroens bok, ja, Den har jeg nevnt i min firesiders parentes, altså den delen av vår første oppgave som jeg ikke fikk lest. Tenk å kunne formulere seg slik som Pessoa gjør i sin bok!
Selvsagt anbefaler jeg alle å klikke seg inn på bloggen min og lese parentesen.
Så et lite innspill til debatten om kronologi:
“Det eldste er det nyeste, for det er begynnelsen. Etter det blr alt bare eldre.” Christina Schöldstein, ikonforsker
SØKNAD
I dag ar jeg lært, av selveste Walton, at “langt” ikke bare er godt, men fullgodt! Tenk det, “langt” kan være bra det også. Jeg viser til side 171 i boka hans for den som vil undersøke dette nærmere.
Så er det altså at jeg vil søke om å få utvidet den selvbiografiske oppgaven vår fra 15 000 tegn til 150 000. Selv 150 000 tegn kan kanskje bli litt lite.
I og med at min intuisjon forteller meg at det kravet vil bli underkjent, søker jeg sekundært om at de 15 000 tegnene iallfall ikke skal inkludere mellomrom. Mellomrommene har ingen annen funksjon enn å skille ordene fra hverandre så vidt jeg kan se. De bør ingenlunde telles med.
Mellomrommene er ALT. Jeg foreslår alternativt at vi KUN teller mellomrommene i de selvbiografiske tekstene. La oss tenke buddhistisk for en gangs skyld.
Selv sitter jeg imidlertid og leser korrektur på et manus bestående av 1,7 mill tegn, så jeg skal kanskje være litt forsiktig med å fremstå som for bastant på dette punktet.
Skal seie det er blitt sving på diskusjonen her! Skulle nokon trenge faglege poeng til refleksjonsloggen sin, så er det berre å plukke frå debatten her. Snakk om oppegåande studentar! No ser eg fram til å lese tekstar. Berre til oppklaring: Det er på sjølve samlinga vi skal gje tilbakemelding på både biografi og refleksjonslogg. Det hindrar ikkje at de kan gje kvarandre tilbakemeldingar uformelt på førehand, men vi andre vil også gjerne høyre kva tilbakemeldinga går ut på, og komme med våre kommentarar. Etter kvart som de legg ut tekstane på bloggen her, blir det høve for andre også å komme med tilbakemeldingar. Så når de sender inn tekst den 29., reknar vi ikkje med at det er ein perfekt og “ferdig” tekst, men ein tekst i utvikling… Fram til samlinga bruker vi tid på å lese og forebu kommentarar på kvarandre sine tekstar. Etter samlinga kan de gå heim og endre teksten etter at de har fått nye tankar. Slik er det prosessen er tenkt frå vår side.
Helt enig med Kjetil. Selv har jeg nå skåret ned ca. 17.000 tegn, og står igjen med “bare” 3646 tegn for mye, så langt. Hvis jeg også skal telle mellomrommen, må jeg ytterligere ca. 7500 tegn ned. Det blir jo ingenting igjen!!!
En BIFF er saftig, juicy og blodig. Da er den rettstekt. Hva er en rett-tekst?Se det er ikke så lett å si. Men det oppleves som blodig, saftig og kanskje også juicy urettferdig å måtte skrive så kort hele tiden. Jeg kjenner blodet koke og blekket sprute.
1. Skriveprogrammet Word, iallfall min versjon, opererer med to måter å telle tegn på, en hvor mellomrommene telles, og en hvor de ikke telles. Den siste er der da vel ikke bare for moro skyld? Det må da også være en funksjonell metode for å telle tegn? Når brukes den ene og når brukes den andre? Det er vel ikke aldeles opplagt og gitt, eller er det det? Jeg mener at når det ikke er oppgitt i vår oppgavetekst, så må det være slik at den tellemåten som passer skriveren best, gjelder.
2. Vi snakker ikke om en hvilken som helst sjanger her heller. Vi snakker om SJØLVBIOGRAFIEN. Stephen Walton, kom og hjelp! Si at dette er en sjanger der det er helt naturlig å skrive langt.
3. Flere steder på nettet sies det at når UiO oppgir antall tegn, så menes det uten mellomrom. Jeg fant selv et eksempel på UiOs sider:
“Masteroppgaven skal ha et omfang på 60-80 sider à 2300 tegn (mellomrom ikke medregnet).”
Så hvordan skulle jeg i utgangspunktet vite at man på Høgskolen i Vestfolm mente MED mellomrom?
Ergo søker jeg på nytt: Jegvilskrive15000tegnutenåregnemedmellomrom.
Jeg har også problemer med lengden på teksten som reflekterer selvbiografiens begrensninger. I lys av Walton (spesielt omslaget) ser jeg sjangeren som en partering av kroppen, men med forsøk på etterfølgende sammensying! Med andre ord forsøker vi å adskille (utskille) enkelte kroppsdeler som f.eks. hodet eller oss selv som intellektuelle fagpersoner. Denne kroppsdelen analyseres så under mikroskopet for så lage en syntese der hodet sys sammen med resten av kroppen.
Hodet viser så metonymisk til kroppen og i siste instans til teksten som viser et fortegnet bilde av oss som (fag)personer. Kanskje det er slik at selvet er så fragmentert at hver kroppsdel viser til hver sin identitet og som står i konflikt med hverandre. Et opplegg for en modernistisk biografi?
Ellers har jeg oppdaget “fotnotens kraft” som unngår og overgår alle restriksjoner på lengde. Mange interessante ettertanker kan den romme!
Må si at jeg fikk visse Frankenstein assosiasjoner av Hans Arnulfs siste innlegg.
Når det gjelder tekstens lengde, så synes jeg vi også bør tenke på leseren. Å lesere er vi alle sammen. Vi skal lese tekstene, og ikke minst prøve å si noe fornuftig om dem. Jeg tror ikke det gjør noe om vi greier å begrense oss på lengde. Hvis man sliter med å få dette til vil jeg anbefale å skrive for hånd. Tekstbehandlingens uutholdelige letthet er ordgyteriets far.
Fotnotens kraft, ja. Nå snakker vi. Oh happy feet! Her skal det skrives!
TID er for øvrig alltid aktuelt å diskutere og skrive om. Riktignok er det skrevet klokt om dette i fortiden, men alt er nok ikke sagt. Ofte synes jeg at kravet om å skrive kort begrunnes med at man ikke har TID til å lese langt. Men smak nå litt på uttrykket “dårlig tid”.
Ordgyteri er vel mindre bra enn at vill-laksen gyter. Det kan jeg saktens være enig i. Fortsatt mener jeg at langt KAN være godt, og at det lange format ikke minst egner seg for biogafiske tekster.
Walton gir Amås ros for Hauge-biografien blant annet nettopp fordi den er lang, den har et rolig tempo som passer godt til det relativt hendelsfattige livet til Hauge.
Holder på å lese Goffmans tekst, men det går ganske trått! Har likevel fått med meg at livet betraktes som et teater med skuespillere, publikum, kulisser osv.. Imidlertid er det umiddelbart vanskelig å se relevansen til vår oppgave. Er det noen som har tanker om dette?
Vi har jo disse nærmest oversiterte ordene fra Shakespeare:
“All the world’s a stage,
And ALL the men and women merely players”
Man er skuespiller i verden. Man er skuespiller i eget liv. Man lurer seg selv og andre, om att og om att, mer eller mindre bevisst. Man setter seg selv i scene. Hvis det er riktig at man gjør dette i livet, og det tror jeg, så er det vel også riktig at man gjør det, kanskje enda mer, i en selvbiografi? Ett eller annet sted må man reflektere over det. Kanskje i en innledning? Kanskje i en fagloggg? Kanskje gjennom hele selvbiografien? Kanskje i fotnotene.
I mitt fag, jeg er lærer, går jeg inn og ut av roller hele tiden. Men jeg tror egentlig ikke dette er så spesielt for mitt yrke…
Jeg leser også Goffman nå. Jeg synes den i høyeste grad har noe med oppgaven å gjøre. Faktisk er det nesten rent fornøyelig å lese denne artikkelen, og så se på sin egen tekst. Hvem er det jeg later som jeg er her? Hvorfor plasserer jeg den scenen i dette miljøet? Mye av det er selvsagt bevisst, men mye er også ubevisst, og artikkelen har, i alle fall for meg, vært fin for å få fram den biten. Goffman-teksten tror jeg er en tekst som kommer til å kaste skygger over refleksjonsloggen.
Goffman snakker også om asymmetri i kommunikasjonsprosessen. Etter å ha lest mitt forrige innlegg på bloggen, der jeg nevner tekstbehandlingens farer, slår det meg at det muligens inneholder en mer-betydning jeg ikke tenkte på da jeg skrev. Ved å bruke et temmelig negativ ladet ord som ”ordgyteri”, kan man fort støte folk. Spesielt dumt er det jo å bruke slike fraser blant mennesker som virkelig skal bruke ord, gjerne mange ord. Nå er det ikke sikkert at noen la merke til det i det hele tatt, men jeg angrer uansett.
NÅR NETTENE BLIR LANGE OG TEORIEN SETTER INN
http://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Sokal
Hvor god forskningsetikk dette er, skal jeg ikke ha sagt, men jeg sperret iallfall øynene opp når jeg så hva denne mannen hadde fått til!
NÅR NETTENE BLIR LANGE OG TEORIEN SETTER INN
http://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Sokal
Hvor god forskningsetikk dette er, skal jeg ikke ha sagt, men jeg sperret iallfall øynene opp da jeg så hva denne mannen har fått til.
Jeg har lest en del av tekstene til oppgave 1 og har lagt merke til at mange fokuserer på seg selv som en fagperson, altså oppgavens siste del. Dette kan få karakter av et portrett som antyder hvem vi er nå på dette stadium av livet.
Dette kan da stå i motsetning til hvordan vi utviklet oss, altså oppgavens selvbiografiske del, som antyder en utviklingshistorie. Problemet er her å skille ut de elementene i livet som peker fram i mot eller forklarer den fagpersonen vi er nå.
Det synes som om dette illustrerer en spenning i oppgaven mellom selvbiografien og portrettet, utvikling og beskrivelse. Generelt kan dette understreke et problem i biografien som sådan mellom kausalitet (årsak-virkning) og beskrivelsen. Eller sagt på en annen måte: Hva er forholdet mellom forklaring og beskrivelse?
For dere som pønsker på forholdet mellom forklaring og beskrivelse — kanskje denne lenken kan gi noen tanker?
http://www.gjengangeren.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060401/NYHETER/104010124
Jeg er kommet sent inn, men lest kommentarene med glede, og til å med fått meg en god latter midt oppi skriving og lesing. Det var befriende. Jeg henviser til ytter og innematte og forskjellige komposisjons forslag. Jeg kunne nok hatt god bruk for innleggene før jeg skrev begge oppgavene, men slik ble det ikke. Jeg føler meg som en novise og famler med hvordan jeg skal skrive. Jeg reagerer på at alt skal settes opp i bolker. For meg er livet en vev. Komposisjon betyr jo og sette sammen og hvordan man setter sammen må man da bestemme seg, så får heller kritikken komme. Jeg har også lest diskusjonsboken og funnet mye bra. Stusser over kapitlet vi skulle lese for jeg fant mye også i forfatter må skrive sin selvbiografi og biografi. Kanskje trenger vi psykiatri?
Og hva med dette?
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20081003/OBOKER/778188343
I kompendiet finner dere utdrag fra tre skjønnlitterære bøker (Sara Stridsbergs Drömfakultetet, Jean-Paul Sartres Kvalmen og W. G. Sebalds Austerlitz) som alle på ulikt vis forsøker å ordne et biografisk stoff i fortellingens form. Lykkes de? Hvilke grep tar de i bruk? Legg spesielt merke til måten de bruker fortellerfunksjonen i tekstene sine.
Og, Det Helt Store spørsmålet: Hvor går grensen mellom virkelighet og fiksjon? Har man lov til å dikte når man skla beskrive et annet menneskes liv? (Eller: er det mulig å unngå å dikte?)
“Tenke sjæl og mene…”
OPPGAVE TIL LÆRERNE
Det er kanskje ikke helt vanlig, ikke helt comme il faut, at studentene gir lærerne skriveoppgaver. Her er likevel en fra meg. Svarfristen settes til samlingen på Maskinistenes hus. Siden dere er så glad i korte tekster (kun 15 000 tegn og den slags) går oppgaven min ut på å skrive en VELDIG kort tekst. Skjønt å si at oppgaven er min, er vel drøyt. Jeg fant den her:
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2685921.ece
Break a leg!
TIL DEBATTEN OM WIKIPEDIA
Etter at jeg begynte på masterstudiet, har jeg blitt mindre skeptisk til Wikipedia. Jeg tror likevel det er en fordel at Store Norske også kommer til å bli gratis tilgjengelig på Internett.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2694828.ece
Jeg liker oppgaver. Og jeg går ut i fra at det, for lærerne som for studentene, ikke er lov å bruke EN VELDIG KORT TEKST MAN HAR SKREVET FØR?
Nå er riktignok fristen hard; programmet frem til jeg drar til Tønsberg er tett, blant annet skal jeg bruke onsdagen til hjemmebesøk på de av bloggene deres som jeg ikke har besøkt ennå. Og morgendagen går med til å undervise norsklærere i Oslos videregående skoler på dagen og Aschehoug forfatterskole på kvelden …
Men jeg ser hva jeg får til. Man er da mann.
Dette er jo en konkurranse med framføring på Maskinistenes hus. Empirien viser at da kan den som lager konkurransen/kvissen nokså eneveldig lage regler, regne poeng og diskvalifisere som det behager konkurranselageren. Derfor sier jeg: Joda, det er lov å bruke tekster man har laget før, denne gangen, men de MÅ være VELDIG, VELDIG korte. Ikke mer enn seks ord.
Samtidig utvider jeg konkurransen til å gjelde mine medstudenter også.
Selv har jeg sendt inn denne historien (?) til A-magasinet:
Sånn er det. Så nær det.
Da jeg neppe vil være stede på maskinistenes, benytter jeg bloggen til å forhåndspåmelde mitt bidrag til Kjetils konkurranse. Jeg har valgt å kalle det en roman. Først og fremst fordi jeg mener at det vil øke sjansene for at de seks ordene vil komme inn under en innkjøpsordning, eller vekke interesse hos bokklubbene. Roman min tilhører undersjangeren post-maritim dystopi, og går som følger:
Albatrossen glir mellom høyhusene i sentrum
Min tekst er ferdig. Den er på tre ord. Og to mellomrom. Det er jeg svært fornøyd med.
Martin: Din tekst består underarmshårtesten.
Min skrives med store bokstaver. Den er slik:
ALT KOMMER NÅ
Jeg er som sagt svært begeistret for den.
Imidlertid har jeg gjort meg noen tanker om den (totalt forståelige) forvirringen noen av dere tydeligvis står midt i med hensyn til sjangeroppgangene mellom skjønnlitterære og faglitterære tekster.
Man kan spørre seg: Hvor går egentlig grensen mellom sjangrene? Er det ikke FAGLITTERÆR SKRIVING vi skal holde på med på dette studiet? Hvorfor surrer vi da rundt i et landskap av metaforer, med eksempler fra romaner, sangtekster, eldgamle, religiøse selvbiografier og poesi? Kan vi ikke bare konsentrere oss om VANLIGE FAGTEKSTER?
Men nå er det altså slik at ALLE TEKSTER ER KOMPONERT, både faglitterære og skjønnlitterære tekster. Både multimodale tekster og billedløse tekster i bøker, både blogger og filmer og fagblader og… Ja, kort sagt alle. At man ikke kan noe om komposisjon (og det gjør jo de færreste lesere som ikke har gått inn for det) betyr ikke at teksten ikke er komponert. At ikke skriveren av teksten vet noe om komposisjon, betyr heller ikke at teksten til vedkommende ikke er komponert.
Det er omtrent som med barnetegninger: de har også en komposisjon som det går an å si noe om (hvilket de av dere som jobber med slikt vet mer om enn meg), selv om barnet som har tegnet dem, selvsagt ikke har studert komposisjon og ikke aner noe om disse tingene.
Alle tekster benytter seg dessuten av metaforer, enten de nå er klar over det eller ei, rett og slett fordi språket har metaforer som en av sine grunnbestanddeler. Og de aller, aller fleste tekster lener seg mot eller benytter seg av ulike narrative (fortellende) strukturer. Disse er det mulig å analysere, og det ville være dumt å ikke vite om dem når man skal studere tekst som fag, fordi disse strukturene også utgjør ulike typer nyttige verktøy som man selv kan benytte, dersom man mener det er hensiktsmessig.
Hvorvidt det er hensiktmessig å benytte seg av de ulike verktøyene, er det en rekke forhold som avgjør; den kommunikative situasjonen, sjangerkravene/forventningene i det faget man skriver seg inn i, smaken og forventningene til de som skal lese teksten, hva slags fagperson man selv vil fremstå som, hvorvidt man vil forsøke seg som nyskapende, eller bare vil skrive som de andre innenfor faget gjør, osv. Osv.
Å kunne innta en analyserende posisjon og prøve å få øye på hva som skjer i møte med leseren med hensyn til disse komposisjonselementene i teksten, er nettopp det dere øver dere på når dere leser og kommenterer egne og hverandres tekster.
Når man begynner å bevege seg inn i denne typen tekstteori, er det som om man tvinges til å lese verden gjennom nye og uvante briller, og da skjer det ofte at det inntrer en akutt forvirringsfase, for de gamle kategoriene viser seg å være ubrukelige. Hvis det for eksempel går opp for en at det ikke er slik at det fins tre klart atskilte skuffer, for eksempel en for fagtekster, en for skjønnlitterære og en for faglitterære tekster, hvordan skal man da ordne tekstvirkeligheten? Er det da slik at alle tekster plutselig befinner seg i den samme, store skuffen? Eller må man begynne å lage nye kategorier, nye skuffer? Kanskje det til og med er mulig å snekre seg sin helt egen skuff? Når jeg leser bloggene deres, får jeg inntrykk av at noen av dere nettopp har ambisjoner i en slik “skuffsnekrende” retning. Og så gjelder det altså å prøve å få øye på hvordan teksten fra den helt nysnekrede skuffen virker på leseren.
Jeg ser liksom for meg brura som våkner opp morgenen etter bryllupsnatten. Det går med et rykk opp for henne at hun nå har mistet dyden, og hun nå dermed faller inn i en helt annen kategori. Og dermed KAN ALT SKJE. Det er jo likevel ikke så sikkert at det er så lurt Å LA ALT SKJE.
Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Men for den som har behov for å orientere seg mer i hvordan sjangerskuffene egentlig har utviklet seg (og hvilke faglitterære sjangre som fins), kan det være nyttig å gå til Ottar Grepstads ypperlige Det Litterære skattkammer (Samlaget 1997). Her har han utviklet en katalog over sakprosasjangrer, og gjør rede for hvordan de har utviklet seg. Nå har dere jo dessuten truffet mannen, og dermed hatt sjansen til å gjøre dere opp en mening om bokas forfatter. Skaff den like gjerne først som sist — den kan bli nyttig som oppslagsverk i mange sammenhenger siden i studiet.
Løp til biblioteket! Og ha en god helg. På Nesodden er været overveldende. Altfor fint til å sitte inne og skrive på laptopen.
Takk for nyttige refleksjoner, Merete. Ja, dette med sjangerskuffer tror jeg vi alle er litt forvirret på nå. Likevel: Vi er jo en konstruktiv, lærende, og nyorientert fase også, da.
Likte denne samlingen ekstra godt, og er ved godt mot, også ut fra dette med å finne “egen stemme” i forfatterskapet. Er overbevist om at jeg har valgt riktig studium, selv om jeg og flere med meg nok synes dere stiller høye krav – i forhold til å være i full jobb!!!
God helg på Nesodden!
Marit
En ting til: Nå ser jeg at alt jeg hadde fått til før med hensyn til å ha bilde, og fornavn i stedet for hele navnet er borte. Må vi endre dette igjen, eller er det mulig med sentral oppretting? (Det gjelder flere enne meg!)
Jeg ser det nå legges ut tekster i konkurransen der mellomrommene også blir tillagt verdi. Konkurransen blir med andre ord tøffere. Dette er noe jeg dessverre ikke klarer å følge opp. I stedet vil jeg gjerne bidra med en lengre tekst som, på tross av sine 6 unike ord, antakelig vil falle utenfor innkjøpsordningene. Likevel bør teksten, etter min mening, kunne defineres innenfor den heller sjeldne generen: “Livsanskuelser” som jo nettopp påpeker eksistensen av substans mellom rommene.
Treet er mer tilstede mellom grenene
Dette bare for å blåse litt liv i metaperspektivet. Noen med kontakter i forlag som tror at teksten kan ende i utgivelse?
Ellers: Er det noen som vet hvor forelesningene fra 1 og 2 samling er lagt ut?
Laptopper har jo den forbløffende egenskapen at den kan stå til tjeneste også ute på terassen, Merete! Den gir deg muligheten til å forene det nyttige med det behagelige. Om været på Nesodden er omtrent som i Vestfold, kan det se ut som at du i dag får anledning til å teste ut nettopp det.
Ellers hører jeg blant dem som synes det er spennende nettopp at vi befinner oss i det noe uklare farvannet mellom skjænnlitteratur og faglitteratur. Det gjør at vi MÅ løfte blikket noe og lete etter overblikk, i stedet for å dykke ned i mer eller mindre spesifikke sjangerkrav. Det bidrar til å se hvor grenseoverskridelser er mulig og/eller ønskelig.
Dessuten gir det i hvertfall de av oss som betrakter seg selv som noviser i faget en mulighet til fortsatt å henge med.
Ha en god dag på terassen…
Teksten din er strålende, Bjørn. Faktisk nesten bedre enn min. Den er antatt.
Litt for kjølig for laptop på verandaen på Nesodden i dag. Derimot fint inne, man kan jo sitte og se ut av vinduet. Jeg har lest Henning Hagerups nydelige tekst “Erindringens arkiv”, om Tor Ulvens bok Gravgaver, i siste nummer av Vinduet (som stort sett er viet Ulvens forfatterskap.) Les, hvis dere vil inspireres av en som skriver godt om litteratur. Hagerup er en av mine absolutte favoritter her til lands, han har nettopp denne fine, avdempede måten å være personlig på, samtidig som han klarer å trekke veksler på sine enorme kunnskaper uten å blafre for ekshibisjonistisk med dem.
Personlig, men ikke show-off-personlig. Ikke gjort i en håndvending å få til.
Forelesningene fra samlingen finner du her:
http://skrivemaster.wordpress.com/fellesemnet/samling2/stotteark/
Og i et øyeblikk av svart samvittighet over hva vi pålegger dere, heltidsarbeidende mennesker, å reflektere over av infløkte problemstillinger rundt sakprosa, har jeg, ut fra mitt hjertes godhet, funnet frem mitt velbrukte og lett lefsete eksemplar av Grepstads Det litterære skattkammer og skrevet av hans sjangerkatalog for sakprosa. Den fins på s. 163 .
Hvis dere vil lese mer om de ulike sjangrene, må dere fortsatt skaffe dere boka. Men under programmet for andre samling finner dere nå oversikten hans.
Tusen takk til Merete for “støtteark” vedr sakprosaen. Vil nå bare tipse mine medstudenter om at i dagens Dagbladet, er Andreas Wiese ute med et innlegg om autoriserte biografier – i forhold til Olav Thon og Egil Monn Iversen. Her diskuterer han mye av det vi har tatt opp i vår diskusjon av biografigeneren, og han avslutter med å se biografiene i tidspespektiv. At biografien om Aleksander den store, har innhold som drøfter Aleksanders sexuelle legning, mener han er greit. At Prøysen-biografien også hadde det, vekker i hvert fall større debatt. Dette har med nærhet til personen å gjøre, hevder han. Les innlegget i dagens Dagbladet!
Underarmstesten, ja. I dag fremførte jeg en tekst som mer enn besto den. Min pappa hadde 60-årsdag denne søndagen. Da jeg var ferdig med min tale til han, kom han for å gi meg en klem. Da kjente jeg at tekst og tekstil og kropp virkelig henger sammen.
Skjorta hans var våt.
Kroppen var varm.
Øynene var blanke.
Blanke ark ville ikke gjort samme inntrykk. Livløs stemme ville ikke båret like langt. Og jeg kjente at ORDENE, tross alle deres begrensninger, har sin soleklare verdi.
Når det gjelder konkurransen jeg har satt i gang, setter jeg pris på at det stadig kommer flere bidrag. I og med at jeg kårer en vinner på neste samling er det enda tid til å bli med. Mange har vel kanskje mer enn nok å stå i med som det er…
Foreløpig har jeg en klar favoritt. Hvem det er, sier ejg selvsagt ikke, men jeg kjører så klart disse tekstene gjennom alle de 19 analytiske spørsmålene som er lagt ut på Skrivemasterbloggen.
Nuvel. Jeg rekker vel en pensumktekst til på senga før midnatt.
Så bra.
Ordene virker!
Men du skal ikke skrive et essay før du gir deg, da? Nattesøvn er for pingler. Ingen fagskrivere sover om natten. Det er mulig de tar seg en liten blund utpå morgensiden, men aldri før de er ferdige med essayet sitt.
I så fall kan jeg kanskje bidra med ytterligere en faglig håndsrekning fra mitt bankende faghjerte (!) (nok et lysende og nyskapende eksempel på metaforsalat) før lysene slukkes:
Her er åpningen av Montaignes essays fra 1580. De fins som nevnt utgitt på Aschehoug i to bind. (Jeg er dermed godt kjent med denne utgivelsen, for å si det forsiktig. I forlaget er ordet MONTAIGNEKORREKTUREN fremdeles egnet til å få alle medlemmer i norskredaksjonen til å blekne, vakle ut av rommet og gispe ALDRI MER. I et utgivelse av Montaignes essays kan det nemlig ikke forekomme trykfeil. Det bare kan ikke. Så man leser førstekorrktur, andrekorrektur, tredjekorrektur, fjerdekorrektur… til slutt besvimer man. Hvis noen finner feil i disse utgivelsene, vil jeg ikke vite det.)
“Under et opphold i Italia møtte jeg en mann som strevde med å snakke italiensk. Jeg ga ham det råd at han, hvis han bare prøvde å gjøre seg forstått uten ellers å ville briljere, simpelthen skulle bruke de første og beste ord som falt ham i munnen; fra latin, fransk, spansk eller gascognsk og henge italienske endelser på dem, så ville han ufeilbarlig treffe en av landets dialekter, det være seg toscansk, romersk, venetiansk, piemontesisk eller napolitansk, og det han sa ville falle sammen med en av de mange språkformene. Om filosofien sier jeg det samme, den har så mange ulike ansikter og har uttalt så meget at vi kan finne igjen alle våre drømmerier og alt vårt tankespinn i den. Den menneskelige fantasi kan ikke forestille seg noe, verken av godt eller ondt, som ikke allerede er der. Det kan ikke hevdes noe så tåpelig at det ikke kan hevdes av en eller annen filosof. (Cicero: Om varsler og spådommer) Derfor slipper jeg så mye mer frimodig mine innfall løs blant folk; skjønt de er av egen avl og uten forbilder, vet jeg at de vil kunne knyttes til en eller annen av de gamles ideer og sikkert få en eller annen til å utbryte: ”det er derfra han har tatt det!” Min livsførsel er naturgitt; jeg har ikke søkt i noen filosofisk lære for å bygge den opp. Men da jeg fikk lyst til å redegjøre for den, puslete som den var, for å presentere den for offentligheten på en litt mer anstendig måte, og gikk i gang med å støtte den opp både med resonnementer og eksempler, ble jeg forbløffet over å oppdage hvordan den rent tilfeldig stemte overens med så mange av filosofiens eksempler og resonnementer. Først etter at min måte å leve på var virkeliggjort og hadde funnet sin form, skjønte jeg hvilken filosofi som styrte den.
Noe nytt: En som helt uten tanke for det og ved et slumpetreff ble filosof!”
Michel de Montaigne: Forsvarstale for Raymond Sebond
(Fra: Essays, annen bok) Oversatt av Beate Vibe, Aschehoug 2006, s. 298.
Sove? Hvem sa at jeg skulle “sove” etter midnatt? Nei, den tida har jeg brukt på å pludre med min sønn, 11 uker gammel. Han er tidlig ute med språket. Allerede har han sagt “mamma”, “Gardermoen” og “Hei!” Jeg vet ikke hvorfor han har valgt akkurat de tre ordene, det var vel de første og beste som falt ham i munnen.
Jeg tror han kommer til å skrive enda bedre essays enn sin far.
Jeg har tenkt å skrive en reiseskildring med stikkord “livsreisen” og har funnet inspirasjon i boken av Stridberg; “Drømmefakultetet”. Mitt fokus er på reisen som fortelleren gjør i ulike faser i Solanas liv. Det er interessant å se hvordan hun går i dialog med Solana gjennom ulike sjangrer. Hun blander også biografiske og litterære kilder med sin egen fiksjon.
Noen som tanker om andre måter en reiseskildring kan skrives?
I og med at “reise” rimer på “beise”, finner jeg det rimelig at vi bare kan male ut og male ut om en hvilken som helst reise som har gjort inntrykk på oss.
Det som blir virkelig vanskelig, er å reflektere over valgene sine i fagloggen.
Jeg kom til å tenke på at “reise” også rimer på “heise”, men hva det skal bety, aner jeg ikke.
Reise rimer dessuten på: Sveise. Spleise. Men det gjør jo ikke saken noe enklere.
Heller ikke det faktum at ytre og indre reiser nøye henger sammen. Man får sjelden det første uten det siste — men mange er gode på å oppleve det andre uten det første.Spør sønnen din litt om dette, Kjetil.
For den som føler behov for å lese mer om reiser i litteraturen og reiselitteratur, kan det være en idé å kikke på Arne Melbergs Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur (Spartacus 2005) Han har jo dessuten tatt skrittet helt ut og brukt ordet essay i tittelen. Sjekk ut om han leverer varen!
For den som er mer spesifikt opptatt av utenlandske damer på tur, fins en fin antologi: The Best Women’s Travel Writing, redigert av Lucy Mc Cauley (Travelers’ Tales 2006).
Forøvrig kommer vi til å jobbe mer med reiseskildringer i modulen Litterær sakprosa neste semester, så det er bare å kaste seg inn i problemstillingen.
Da skulle vel den konkurransen være over. Jeg foreslår herved å kåre den som har skrevet følgende tekst til vinneren:
mamma, Gardermoen og Hei!
Ellers finner man en lengre sekvens (3 linjer) om Melbergs “Å reise og skrive” på min smukke blogg.
Støtter for øvrig det med bruk av nettene. Her, ute i provinsen, har vi i lengre tid ment at å sove; det kan vi gjøre i graven. (det er selvfølgelig en undertone av det maniske elementet her men pytt…)
Jeg syns det er utrolig urettferdig å bli slått av en elleve uker gammel mann i denn konkurransen. Jeg foreslår at vi i det minste slår disse tekstene sammen. Vi vil i alle fall holde oss godt innenfor rammen på 12 ord.
Her er teksten på foreløpig delt førsteplass, etter mitt syn:
“Gardemoen. Mamma. ALT KOMMER NÅ. Hei!”
Jeg tror jeg skal bruke deler av denne natten til å lese hele bloggen i sammenheng for min sønn, Leo. Han kommer til å smile godt i skjegget. Det har iallfall jeg gjort. Takk for meget kreative innspill.
Leo har for øvrig anbefalt meg å lese boka “Kunsten å reise” av de Botton. Det har jeg gjort med stort utbytte. Min reiseskildring vil bære preg av det.
Så vidt jeg kan se blir dette innlegg nummer 99 på bloggen. Neste innlegg får æren av å være nummer 100, men så er 101 ute!
Det hadde vært stas å være nr. 100! Jeg vil bidra med et spørsmål om mange/noen av oss skal innom et av litteraturarrangementene som kommer? Det første er på fredag, Sørlandsk Lærerstevne i Kristiansand. Dit skal jeg. Så er det Litteraturuka i Vestfold, 2. – 11. november. Skjønt helga før det er det Østlandsk Lærerstevne, men da har jo vi samling på Eik. Så er det nykomlingen Oslo Book Fair, 21. – 23. november. Jeg tror jeg skal dit også. (…) Er ikke 100 litt vel mange innlegg på én tråd? En så lang tråd vil aldri klare å holde rødfargen. Skal vi be Janne om å starte en ny debatt, så slipper vi å scrolle så mye?
Jo, vi trenger nok en ny tråd.
Ny tråd! Vi vil ha ny tråd!
Jeg har en vag fornemmelse av at jeg skal holde et foredrag på bokmessen i Oslo, men det står litt uklart for meg akkurat når, for hvem og om hva. Men det finner jeg ut. Det pleier å ringe noen et par dager i forveien og spørre om man har kontroll.
Hei Gardermoen! Kommer mamma alt nå?
Nå kommer Gardermoen, mamma! Alt! Hei!
Joda, Merete du skal holde foredrag i Sal 2 søndag 23. november med tittelen Skriv deg frisk. Alt må man nå holde orden på. Personlig lurer jeg på om jeg brygger på noe, så kanskje jeg kommer innom.
Uansett tror jeg det blir en flott tre-dagers på Lillestrøm 21.-23. Bra at vi prøver med noe slikt i Norge også.
Jeg både scroller og storler. Denne tråden er godt stoff!
Takk også for tips og påminnelse om diverse samlinger og stevner.
Du rekker Østlandske lærerstevne, Bjørn. Vi er ferdige med samlinga vår på fredag, vettu, og Ø.L. er på lørdag. Jeg skal dit!
“Skriv deg frisk”! Skal jeg snakke om “skriv deg frisk”?!
Du tuller.
Jeg siterer fra programmet:
Skriv deg frisk: Merete Morken Andersen om skrivingen som terapi. Hvordan kan skriving hjelpe personer ut av personlige kriser og sykdom?
Håper ikke denne opplysningen skaper angst hos den påtenkte foredragsholderen. Spennende tema. Kona mi jobber i psykiatrien, hun kommer sikkert.
Hva med :
hei mamma treet er mer tilstede mellom gardermoen
nei, vi må nok ha en ny tråd, ja.
Lille Snelle. Trå varsomt. Ulven lurer.
Jeg vet ikke om dette med trykk på ordene og endret tegnsetting vil gå for å være en videreutvikling av oppgaven din, Kjetil, men her er mitt bidrag til 6-ords-konkurransen: (Test den ut med trykk på ulike ord…)
Hvorfor går du hjem alene nå?
Hvorfor Går du hjem alene? Nå?
Hvorfor Går du hjem? Alene? Nå?
Hvorfor går du hjem? Alene! Nå!
Trå varsomt? Lille Snelle lurer Ulven!!!
Der ser du!
Adkomst|Åpningstider|Kontakt oss For utstillere For besøkende For presse Hjem Messebillett
Seminarbillett
Seminarprogram
Utstillerliste
Produktområder
Hallkart
Aktivitetsprogram
Bokprogram (pdf)
Deltagerliste
Kreditering foto
Hotell
English summary
Skriv deg frisk
Alle seminar
Dato Tid Utskriftsvennlig versjon
Søndag 23.11.2008
14:15-15:00
Merete Morken Andersen om skrivingen som terapi. Hvordan kan skriving hjelpe personer ut av personlige kriser og sykdom?
Arrangør – H. Aschehoug & Co
Søk
Søk
Jeg hadde en personlig kvise. Krise!
Jeg hadde en kvise i mitt skrev men skrev
den vekk! Vekk viskelæret og lær at
syk humor kan heale hele deg
bare sørg
sørg for
å skrive det ned
å skrive det opp
Skriv på langs det forlanger
jeg men så
blir du også frisk.
Spiss blyanten stikk
hull på byllen.
Nei, nå må jeg nok gå tilbake til min notatwicki-oppsummering av Orientalismen og Oksidentalismen.
Oxygen! Oxygen. Hjelp! Jeg får ikke puste.
Kjære studenter og lærere, nå stenger jeg denne sida for kommentarer. De aller fleste har nå forfatterrettigheter på her på bloggen og kan starte egne innlegg. En tekst er en vev, men hva er en vev med bare én tråd? /Ommund
Halsgropsklerose. Nervøs kneskål. Håndflatepest. Intim Parese. Armhuleturbulens. Åpent Visir. Kronisk Hårvann. Grønn Parentes. Havesyke. Ufrivillige Antenner. Bakgrunnskløe. Hildringer i lysken. Brente Mandler. Betente Pendler. Temporær Avsmak. Urinalskrekk. Dyp Tomgang. Piping i Korsryggen. Nihilisme. Slark i anklene. Alderdoms-Stearin. Løs Munn. Ristede Kastanjer. Avgitsparalyse. Innsunkne Fotnoter. Tvisynthet. Undervannslepra. Myk Leppe.
(Heide-Steen 1981: 119)
Kan man skrive seg frisk fra alt dette?
Er jeg sent, for sent ute . Max 6 ord. “Livet selv er livets gåtr.”
ELENDIGHETSMEMOARER BEYOND UGLY
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6336400